Kamp uten krutt på teater

Lars Øyno startet Grusomhetens Teater fordi de vanlige institusjonsscenene ikke ga ham nok utfordring. I Amazonas går han eksplisitt løs på det han har forsøkt å fjerne seg fra. Med annonseringen «Audition for skuespillere til Nationaltheatret», gjør han publikum til jury i forestillingens start. Her får vi servert en innstudert rolletolkning der det psykologisk-realistiske dras ut i til tider en hylende morsom karikatur. Det poseres og koketteres i musikalnummere. Før juryformannens slående dom slår tilbake: «Du kommer ingen vei hvis du ikke viser puppene dine». I sitt raseri mot institusjonen, det jålete og manierte, blir Øyno hakket for insisterende. Det er til tider underholdende å se på, men for eksplisitt og lite nyansert til at latteren setter seg fast i halsen.

Kroppslig poesi. Forestillingen tar utgangspunkt i den unge, polske dramatikeren Michael Walczaks stykke Amazonas. Svært få replikker er imidlertid bevart etter at Øyno har dreid den kreative kverna rundt. Bare konseptet; sivilisasjonskritikken mot kommersialiseringen av kulturlivet holder han fast på. Med teaterguruen Antoinin Artauds ideer trykket til sitt bryst, er det den rituelle, opprinnelige og kroppslige poesien Øyno ønsker å formidle. Grusomhetens Teater fnyser av ordet og den realistiske gjengivelse, og forsøker i stedet å røre noe dypere i mennesket. At forestillingen tidvis og tilsynelatende tar form som improvisasjon, skaper en umiddelbarhet som fenger. Her oppstår situasjoner, bilder og tablåer man kan assosiere fritt fra. Kreativiteten i skuespillernes fysiske fremførelse, deres blodige alvor midt i surrealismen, holder publikums oppmerksomhet – og ikke minst humoren – oppe en god stund. Her er glimt av en energi man sjelden opplever i det tradisjonelle tekstteateret. I lengden oppleves Amazonas likevel som langdryg. Tilnærmingen til det rituelle: de stadige repetisjonene i det fysiske bevegelsesmønsteret, blir mer tværende enn inderlig. Dermed oppleves forestillingen etter hvert også som for flat, til selv å kunne kritisere forflatningen i den vestlige underholdningsindustrien.

Introvert. At Grusomhetens Teater tør å by på en annen virkelighet enn vi vanligvis får servert i teatersalen, er grunn nok til å heie dem frem. Det er ingen tvil om at Lars Øyno har motet, kompetansen og skuespillerne som skal til for å kunne fenge langt utover «det flinke teateret». Denne gangen burde de likevel gått noen kreative runder med seg selv for ikke å bli den eksperimentelle, introverte gruppa de tross alt ikke ønsker å være. Det hjelper lite å dundre løs mot etablerte normer, hvis man ikke finner løsninger som fungerer for det etablerte publikum.