John Irvings frykt – og bok nummer 13

– Særlig bra som terapi kan det ikke være, for jeg kommer stadig tilbake til det i bøkene, sier John Irving smilende.

Også i hans nyeste epos, «Siste natt i Twisted River», er temaet tap – av alle slag. Romanens hovedperson, Daniel Baciagalupo, mister alle han er redd for å miste. Mot slutten av boken er han nærmest en eremitt.

– Jeg ga Daniel det motsatte av mitt eget liv, så omvendt som det kan få blitt. Alt som skjer med ham, er det jeg frykter skal skje – og håper ikke vil det, sier Irving til NTB.

Og hvitluggede Irving, nå 68 år gammel, har klart seg bra gjennom livet, slik det ser ut. Tre sønner fra to ekteskap, der det siste fortsatt er lykkelig, fire barnebarn, en av verdens bestselgende forfattere og et komfortabelt liv. Han overvant kreften, og selv om han gjesper etter flyturen fra USAs østkyst, der han bor i Vermont, skal han i treningsstudio før fredagskveldens bokbad står for tur.

– Jeg har ikke hatt noe interessant liv, heldigvis, fastslår han uten ironi.

Savnet etter far. Men samtidig er Irving med årene blitt mer og mer opptatt av et tap av det mer indirekte slaget; at han aldri ble kjent med sin biologiske far, som moren avskar ham fra kontakten med. Ikke brød han seg om å oppsøke faren, en krigshelt og flyger, heller – av kjærlighet til stefaren.

Men likevel preget det ham, og han siterer poeten Rilkes ord om at «barndom og fremtid blir ikke mindre».

– Når vi blir eldre, ser vi hvorfor vi ble som vi ble. Du skjønner det ikke når du er 18-20 år. Men senere, ja. De to, barndommen og enden av historien er de to tingene jeg ser klarest nå, sier forfatteren og fastslår kategorisk:

– Det kommer aldri, aldri noe godt ut av å skjule noe for et barn.

Lyver. Og sikter både til sin egen erfaring, og hvordan han har brukt dem videre i sine romaner. Som i «Twisted River», der kokken og Ketchum – de to andre hovedpersonene – lyver for lille Danny og lar ham tro det var en bjørn i huset.

– Dermed lar de ham forbli redd, og slike tilsynelatende ting vender alltid tilbake, sier Irving og sikter til romanens handling, som vi ikke skal røpe – utover at den velmenende skrønen, som de voksne valgte å fortelle fremfor den mer ubehagelige sannheten, er essensiell for selve kjernehistorien.

– Dårlig fantasi. Vil du ha John Irving oppildnet over mot det irriterte, er det bare å spørre ham om hva han synes om lesere og anmelderes jakt på selvbiografiske trekk i romanene hans. Det synes han nemlig er noe tull.

– Da jeg skrev de første romanene mine på 60-70-tallet, var det aldri noen som maste om det selvbiografiske. Spurte de Dickens? sier han, nå ironisk, og mener virkelighetsfokuset er et nyere fenomen.

– Det, i likhet med de grusomme realityseriene på fjernsyn, er et vitnemål om hvor dårlig stelt det er med fantasien til folk. Jeg tror ikke disse menneskene uansett ville – eller kunne – lese romaner, fyrer han av.

Forfattere i hovedroller. John Irving mener selv han har skrevet tre romaner med forfattere i hovedrollen, og lister opp:

I «Garps bok» (1978) var hovedpersonen en slik skribent som Irving sier han «ler av, jeg har alltid foraktet begrepet skrivesperre», og det biografiske elementet det å være en overbeskyttende far. I «Enke for et år» (1998) var Ruth Coles forhold til faren som interesserte Irving, mens fellestrekket var hennes altoppslukende interesse for research til sine bøker. Nå i «Siste natt i Twisted River» (2009) lot Irving bokens hovedperson dele forfatterbiografi med seg, men den delen av handlingen er i Irvings øyne bare «overfladisk og triviell» – der det interessante er alle Daniels tap og frykter.

– Det å miste et barn, samt hvordan hemmeligheter kommer tilbake og hjemsøker deg er temaet. Min egen frykt kan jeg tidfeste nøyaktig – til da jeg ble far som 22-åring. Fra det øyeblikket sønnen min ble født, innså jeg at jeg måtte passe på både ham og meg selv. Det var skrekkinngytende! Men samtidig også så betydningsfullt.

Den trettende. John Irving skriver alltid slutten først. Gjerne aller siste setning. Så jobber han seg fremover. Han kaller det «romanens arkitektur», og forteller til NTB hvordan alt er planlagt i detalj. Også slik at leserne vil skjønne litt, men ikke alt. Han mener dette skriver seg fra å vokse opp i teaterkulissene, da han var med moren på jobb, og fikk sans for teaterstykkers dramaturgi.

– Bryting og skriving har fellestrekk. Man overvurderer betydningen av talent. Ja, man må ha en viss evne – som for en forfatter er god fantasi, ellers er du dømt til bare å skrive om deg selv, og sans for språk. Men egentlig handler det mye om arbeidsmoral. Særlig med romaner så lange som mine, der det tar tre-fire-fem-seks år. Du må vite at du kommer dit.

Nummer 13. Nå er John Irving på ny på vei – med bok nummer 13. Han har kommet til femte kapittel, og tittelen er allerede klar (og naturligvis også avslutningen).

– Den skal hete «In One Person», etter scene fem i femte akt av Shakespeares «Richard II», sier Irving og siterer fra stykket: « Thus I play in one person many people, And none contented. Sometimes I am king, Then treasons make me wish myself a beggar, And so I am». (©NTB)