Jane Eyre gir hva hjertet begjærer

Charlotte Brontës roman fra 1847 har alt hva hjertet begjærer av lidenskap og drama, ekte kjærlighet og mørk skrekk. Boka handler om den foreldreløse jenta Jane som trosser motstand og brutalitet og vokser til en edel og sterk kvinne, for deretter å vinne den mystiske Mr. Heathcliffs kjærlighet, og er alle ungpikeromaners urfortelling. Med tilbakeholdt erotikk, sosiale konvensjoner, engelske slott med gjallende skritt i mørke korridorer og en gal kvinne innelåst i tårnet, har den alt som trengs for å skape spenning; herfra har gotisk skrekk og skjøre romanser sitt opphav, i en roman som vi føler vi har lest selv om vi kanskje aldri har det.

Trofast. Når Cary Fukunaga nå har gjenfortalt den på nytt, i filmen Jane Eyre, er det uten å klusse med romanens oppskrift. Riktignok er kronologien litt annerledes enn i boka, med elegante skifter mellom ulike tidsplan. Men alle de kjente elementene er med, fotografert med utsøkt sans for lyssetting, naturstemninger og detaljer i klær og interiør. Det er bilder her så vakre at en helst vil holde dem en stund, for på nyte balansen, lyset, og mønstrene i Janes sjal. Å filme Jane Eyre (nok en gang) er å skulle forholde seg til et sett av konvensjoner og genregrep, og på dette nivået er filmen trofast til siste lysestake.

Rank og besluttsom. Mia Wasikowska spiller heltinnen Jane som en rank og besluttsom ung kvinne. Tilbakeholdt i det ytre, med håret stramt rundt ansiktet og preg av grå mus – som seg hør og bør som guvernante på Mr. Heathcliffs slott. Han på sin side, spilt av Michael Fassbender, er mørk og barket, med vemodig blikk i sitt lukkede ansikt. En mann som appellerer til kvinner med tendens til å ville elske for mye.

Likevel er han ikke helt på høyden som drømmemannen Mr. Heathcliff, slik han lever i våre forestillinger. Han er noen hakk for veik, og litt for snill. Det farlige, motsetningsfulle og dragende ved ham er borte til fordel for en litt stakkarslig fyr – også før ulykken som skal komme til å vansire hans ansikt. Og selv om filmen påstår at han setter Janes hjerte i brann, er det noe med tenningen mellom dem som ikke helt vil smitte over på tilskueren. For dette er jo en film der en skal gå ut med hjertebank og blussende kinn, ikke sant?

Nakne ansiktstrekk. Derimot er trykket bak Mia Wasikowskas nakne ansiktstrekk og kontrollerte kroppsspråk til å ta å føle på. Hun er en Jane å tro på, og en å ville ligne, slik historien om Jane Eyre alltid vil spille på dype strenger hos kvinnelige lesere og seere. Vi tror på henne som en kvinne som har utholdt lidelse og renset sin sjel, en som ikke kan gå på akkord med det hun mener er rett. Og vi tror på hennes trofaste kjærlighet. Slik blir dette Janes film, en fortelling om mot, oppofrelse og ekte skjønnhet, av det slaget som kommer innenfra. Med Judi Dench – alias Mrs. Fairfax – som allvitende husholderske og trofast hjelper, har hun også den støtten hun fortjener, i en film som skaper hjertebank mer på grunn av sitt billedskjønne ytre enn sin lidenskapelige dybde.