Intet er nytt under solen i Melodi Grand Prix

KOMMENTAR: Lørdag er det Eurovision-show i Oslo Spektrum, og helt siden starten, da Nora Brockstedt sang Voi Voi, har mange vært sinte på få. NRK og de stakkars artistene drømte nok om at forrige helgs semifinaler skulle bli en Grand Prix-Karusell, slik det har vært de siste årene. Men i løpet av en liten uke er nå konseptet i en nedadgående Spiral, om man skal tro på sosiale medier og pressen. Men Intet er nytt under solen når det gjelder Grand Prix-kritikk, for nordmenn har et spesielt eierforhold til musikk, show, kostymer og stemmegivning. Mange tenker nok «It's Just a Game», men Eurovision er visst noe mer, noe som favner hele verden.

Sinte dukkemenn. Om det er en deilig Sommer i Palma, Solverv ved Brandenburger Tor eller mennesker som opplever magien ved The First Day of Love, så sitter det sinte Dukkemenn i byer og distrikt, klare til å begrave alt som er nytt og annerledes. Folk opplever Stress for Småting, og sier Adieu til rasjonell handling når det kommer til dette, som tross alt bare er Haba Haba i det store verdensbildet. Da Ketil Stokkan tidligere i uken slo i bordet og ropte at NRK har ødelagt MGP, så er det bare en ting å si: Prøv å ta det med ro, Romeo! Det må ikke bli slik at spøkelser skal styre den musikalske utviklingen der de går Mil etter mil uten nye Visjoner. Her til lands er det ikke Alltid sommer som i San Fransisco, der folk opplever Venners nærhet. Men jeg er imponert over NRKs musikkansvarlige, Vivi Stenberg, som tydelig gir signalet: I'm Not Afraid to Move On. Hun satser alle kortene på at Eurovision vil Touch my life (With Summer), etter en tung vår. Lenge leve håpet, Lenge leve livet.

Konstant forandring. I hele Mitt liv har Eurovision betydd noe for folk, vært i konstant forandring, og overlevd. Problemet er jo at folket så langt i år har målt den musikalske kvaliteten i seertall og ikke hørt om en Duett er bra nok i seg selv. Vi er nok ute etter noe annet enn Nocturne, og mange mener at Eurovision 2014 sårt trenger en Casanova, og ikke en hvilken som helst Oliver. Men hva skal vi ofre for å få en all time High plassering? «Ven a bailar conmigo» sang skuespillerrutinerte Guri Schanke i 2007 og bydde en hel nasjon opp til dans og storstilt show, uten at det hjalp i Europa. Hun sparket ut Alvedansen og var klar på at hun kunne Living My Life Without You. Etterhvert ble det slik at hun på flere plan kunne oppsummere året med å si at hun var On My Own. Vi oppmuntret og ropte Hold On Be Strong, men Grand Prix-himmelen varer ikke I evighet.

Bekymret Sundnes. Tidligere MGP-general Per Sundnes går også hardt ut som en mannlig Mata Hari og er alvorlig bekymret. Folk sier All I Ever Wanted Was You og Stay, men glemmer at Jostein Pedersen gikk akkurat like hardt ut da Sundnes overtok jobben fra ham. Vi må la nye artister og generaler følge drømmen om å realisere sin egen musikalske Fairytale, og Alle mine tankar går til de stakkarene som nå skal prestere i Oslo Spektrum for å gjøre massenes hat om til kjærlighet. De som kommer best fra det er ofte artister som har et yrke som tilsier at de ikke klarer å La det swinge fra scenen, og i år er det en dørvakt fra Bergen som mest sannsynlig skal gi alt For vår jord i Danmark.

Låtskrivere. Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli om Dina Misund vinner med sin singer/songwriter-country. In My Dreams – jeg er redd tekst og melodi passer bedre i et annet konsept. Bjørn Eidsvåg sier at My Heart Goes Boom for Linnea Dale og Mo byr på seg selv der han faller på kne og lover med tårevått dådyrblikk: I Feed You My Love, My Heart Is Yours – om vi stemmer ham frem. Så får vi se om Mrs. Thompson og alle andre europeiske fjernsynsseere mener at Norge er gammeldags, som satser på låtskriverne og ikke glitter og glam. I motsatt fall kan arrangementet vokse til et uoversiktlig pengesluk, og vi blir sittende på Sámiid Ædnan-berget med Plumbo på en allerede hardt prøvet brunostskive. Glemmer vi musikken, må vi om noen generasjoner starte forfra igjen med Do Re Mi.

Kom Sol, Kom Regn!