I dag blir kulturen blå

Det har vært snakk om frihetsreform og vekst nedenfra. Når regjeringen i dag legger fram sitt første egne statsbudsjett, vil kulturlivet få vi se hvordan regjeringen i ønsker å få til dette i praksis.

– Jeg kan ikke tenke meg at det kommer signaler om radikale endinger i kulturpolitikken, og jeg kan ikke se for meg noen grunn til at det skulle komme, sier Lars Roar Langslet.

LES OGSÅ: Siv Jensen: – Jeg er skjerpet og spent

Han var Norges første kulturminister, for partiet Høyre, i Kåre Willochs regjering fra 1981 til 1986. Fram til i fjor var han den eneste kulturministeren Høyre hadde hatt. Kanskje ble han mest kjent for å avskaffe NRKs kringkastingsmonopol.

– Dette ble gjort med utgangspunkt i vårt syn på ytringsfrihet og lokal selvbevissthet. Det hadde vært tekniske årsaker til at monopolet i sin tid ble innført. Men når det ikke lenger var tekniske grunner til det, synes vi det var absurd at vi nærmest alene i den fire verden skulle ha monopolordning.

Frihet

– Lå også Høyres syn på markedet til grunn?

– Nei, jeg kan ikke huske at det var en del av argumentasjonen.

Den største endringen Thorhild Widvey gjorde etter at hun tok over som kulturminister, var å redusere støtten til filmfeltet med 32,5 millioner kroner. I budsjettdokumentet står det at «Regjeringen vil gi norsk kulturpolitikk en ny retning ved å stimulere til vekst og idéskaping nedenfra framfor å styre ovenfra» og at kulturinstitusjonene selv skal bestemme hvordan de vil løse oppgavene sine, men at det er viktig at de driver kostnadseffektiv med høy kvalitet.» Disse målene har ofte blitt puttet i sekkebetegnelsen frihetsreformen.

– Det er vel ingen som driver kulturpolitikk som vil motsette seg frihet, så det er et nokså løst begrep, sier Langslet.

– Men at man bør løsne på en del byråkrati som suger penger til seg, det tror jeg er et fornuftig mål.

Han forteller at kulturpolitikken i Høyre har blitt begrunnet i et konservativt syn på viktigheten av å videreføre vår nasjonale arv og de verdier som har preget vårt samfunn.

– Så det har vært lagt stor vekt på kulturvern. Men også på utfoldelsesmulighetene til et skapende og mangfoldig kulturliv, så vel som å gi orkestrene og teatrene et bærekraftig livsgrunnlag.

LES OGSÅ: KrF stoler på Ernas asyl-løfte

– Er det elitens kulturuttrykk som har ligget partiet Høyre nærmest?

– Det er nokså fremmed syn for meg. Det har vært bred enighet om å gi bredest mulige lag av befolkningen tilgang til kulturuttrykk. Heller ikke her har det vært noen tydelige skiller mellom partiene.

– Hva har Høyre vært mindre opptatt av enn andre partier, i kulturpolitikken?

– Det har vel vært en mistro til en politikk som tar sikte på størst mulig spredning av midlene. Kulturpolitikk, mer enn andre felt, krever satsing på kvalitet. Den ekstreme utgaven av det utvidede kulturbegrepet har jeg hatt liten tro på, og det er nok et syn jeg deler med partiet Høyre.

– Dere er mer åpen for å dyrke elitene, i større grad enn andre partier?

– Jeg tror ikke det blir høyverdig kulturutfoldelse uten at det gis rom for skapende eliter.

– Hvordan passer Frp inn i dette bildet?

– De har blitt et langt mer ansvarlig parti. Og siden det er regjeringens samlede politikk som skal legges fram, så enes de vel om fornuftige slutninger. Jeg tror ikke Frp er fremmed for tanken om at de nyskapende uttrykk kommer fra eliter, og ikke er noe som kan avgjøres ved avstemminger.

Handlingsrom

Hans Fredrik Dahl har sammen med Tore Helseth skrevet boken To knurrende løver: Kulturpolitikkens historie 1814-2014.

LES OGSÅ: Forventer grønne skattelettelser

– Venstresiden har alltid vært interessert i amatører. I korps, kor og spredning av midler og makt. Høyresiden har hatt en større tilbøyelighet til å satse på profesjonell kultur, og til å mene at det er som konsumenter vi opplever det geniale i kunsten, heller at vi selv skal gnikke på fela, sier Dahl.

– Hvis Widvey vil føre en kulturpolitikk som står stødig i en borgelig tradisjon, hvordan bør hun da styre?

– En slik politikk vil ikke skille seg stort fra de rødgrønnes kulturpolitikk. Partiprogrammene viser at forskjellene ikke er så store, og det som er av uenighet handler mest om størrelsen om på bevilgninger. Men det er gjerne slik at budsjettene øker, og siden mye har også havnet i faste bevillingsrammer har regjeringen også et nokså begrenset handlingsrom. Dessuten trenger Regjeringen også støtte fra sentrumspartiene.

– Hva må da til for at kulturpolitikken skal bli viktig?

– Den er viktig! På et statlig nivå er det kanskje litt laber temperatur, men i kommunene spiller den en stor rolle. Skal man bygge kulturbygg eller idrettsarena? Svømmehall eller bibliotek? Det er kjempeviktige spørsmål, mye viktigere enn man får inntrykk av på Stortinget. Så jeg er ikke med på den diagnosen.

Spenningsfelt

Hallvard Notaker har skrevet boka Høyres historie 1975-2005: Opprør og moderasjon. Han mener Høyres kulturpolitikk alltid har stått i spenningsfeltet mellom et ønske om å styre, og et ønske om å gi markedet spillerom.

– I Høyre er det alltid en spenning mellom det liberalistiske, hvor individuelle valg og fravær av offentlige føringer er viktigst, og en konservativt begrunnet beskyttelse av det nasjonale, hvor politisk styring kan være et helt legitimt. Denne spenningen mellom det liberalistiske og det konservative går som en tråd også gjennom kulturpolitikken.

– Spørsmålet er altså om man gripe inn for å fremme noe av nasjonal verdi, og betale for det. Eller om man skal la markedet styre, sier Notaker.

Armlengdes avstand

Sist vi hadde en kulturminister som ikke var fra Arbeiderpartiet, het hun Valgerd Svarstad Haugland. Hun er nå fylkesmann i Oslo og Akershus, og vil ikke uttale seg om skillelinjer i kulturpolitikken. Men det vil Yngve Slettholm, som var hennes statssekretær i Bondevik II-regjeringen, og som nå leder Kulturrådet.

– Om vi skal dømme denne regjeringen på bakgrunn av det første året, så synes jeg det er positivt at de vil styrke prinsippet om armlengdes avstand til mellom staten og kulturlivet. For mitt vedkommende betyr det at Kulturrådet skal operere i trygg avstand til Kulturdepartementet.

På den annen side mener Slettholm det er bekymringsverdig at Widvey ikke deler sine forgjengeres ambisjon om at én prosent av statsbudsjettet skal gå til kultur.

– Dette er ut fra en tanke om at private skal bidra mer. Det er bra, men det må ikke være for at staten skal bidra mindre. Vi trenger begge deler og det ene utelukker ikke det andre.

LES OGSÅ: Vekket Stortinget med misjonær-brev

– Hva tror du er den ikke-sosialistiske måten å gi omtrent 10 milliarder kroner til kulturlivet?

– Jeg håper det blir gjort på en måte som styrker det frie feltet, slik som det loves i regjeringserklæringen. Og at dette skjer parallelt med en styrking av prinsippet om armelengdes avstand, sier Slettholm.