‘Hun kastet lys over mange som ikke sees, lys helt inn i dødsskyggens dal’

Kjære alle sammen.

Vi kjenner vel alle på et visst vemod i dag. Vemod er den stemningen vi kan oppleve når sorg og glede møtes. Når dyp takknemlighet fargelegger følelsen av å ha mistet en vi var glad i. Når vi kjenner dødens klangbunn hos oss selv. Slik tror jeg mange av oss har det i dag.

En begravelse blir ofte en dialog mellom livet og døden, en fortsatt samtale med den som har gått bort. I grenselandet mellom tid og evighet–allerede nå og ennå ikke – ser vi den dødes liv i perspektiv. Livshorisont mot himmel. Og vi utfordres til å søke mening med vårt eget liv, bli fortrolig med vår egen død.

Når alle ord er sagt, musikken er stilnet, og kisten båret ut, tror jeg vi vil bevare vakre, sterke bilder av en stor kunstner, et varmt menneske. et nasjonalt symbol, kollega og venn. En mor, farmor og svigermor: Wenche Foss.

[ SE BILDESERIE FRA BISETTELSEN ]

Vi har hørt mange gode ord om hennes liv og gjerninger. I Bergprekenen gir Jesus oss et prisme som kan berike tolkningene av hennes liv.

«Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Og når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matteus 5, 13-16)

Salt i åpne sår svir. Salt bevarer mot ødeleggelse. Saltet beholdt sin kraft til det siste. Det Wenche Foss fikk utrettet er ikke tråkket ned av noen. Selv janteloven ble satt ut av kraft i medienes overstrømmende samstemmighet. Kolleger er stolte over å være i samme laug. Det kommer ikke noen bedre fra teatret nå til dags!

Lys gir liv. Lys avslører. Noen stjerner lyser helst opp sitt eget selv. Wenche Foss kastet lys over mange som ikke sees, lys helt inn i dødsskyggens dal. Hun var selv som en by på et fjell som ikke kan skjules. Hun var ikke redd for å vise hvem hun var i all sin sårbare styrke. Verden trenger de mange små og de store lys som henne, for at det gode i livet skal gå videre i nye generasjoner.

Regnbuen over våre liv er våre medmennesker og vår Skaper: “…så menneskene kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far som er i himmelen.” Troende og ikke-troende, kristne og humanetikere, vi ville ha del i henne. I dag samler hun oss alle først og fremst i takk.

Vi hadde fast følge gjennom flere år. I sin uforlignelige stil erklærte hun på TV at hun ville begraves fra domkirken og at jeg skulle gjøre det. Så spurte hun meg litt forsiktig: «Ja, du vil vel begrave meg?» «Anytime, Wenche!» svarte jeg. «Når som helst.» Det ble vårt kodeord. Det ble vel den lengst annonserte begravelse i vår tid. «Nå blir de vel utålmodige», kunne hun si. «Og jeg har faktisk hast selv».

Kjærligheten var den dypeste personlige strengen i livet hennes. Den ga skuffelser og glede, opplevelse av svikt og trofasthet. Hun lærte at kjærlighet har i seg både tilgivelse og ny begynnelse.

Først og størst var kjærligheten til Tommeliten og Fabian som hun elsket like høyt. Hun var farmor-stolt av Christian August og Fabian Emil. Hun visste at det ikke alltid var lett å forene følelsene i det private rom med rollen som et offentlig ikon.

Hun var skuespiller på hel tid og på livstid. Som skuespiller tolket hun livet, og livet fikk tolke skuespillet. Hun hadde egentlig bare én scene, én virkelighet der hun med bravur spilte ut alle sine talenter.

Når livet og scenen går i ett, når roller og realitet tolker hverandre, aner vi livets bredde med lidelse og latter. Og vi aner som et mysterium at vårt spill og vårt liv står under en større regi. At det er gjennom å kjenne dybden i vårt eget jeg at vi kan møte den andres lidelse. At det er med vårt eget smil vi kan frigjøre den andres varme.

Hun blir feiret og kunne feire seg selv. Mest av alt feiret hun livet! Men som så mange kunstnere, kjente hun også storhetens pris, den indre tomheten når applausen stilner etter teppefall. I en av hennes største roller, som mor Åse, formidler hun en gjennomtrengende smerte og ensomhet på en måte som bare livet selv kan ha lært henne.

Empatien – den ekte innlevelsen – var hennes styrke. Intuisjonen var hennes sjette sans. På scenen og i samfunnet. Den ga liv til et spenn av rolleskikkelser. Hun så oss, og ga skikkelse til oss alle: Den triste og kjekke, den redde og dristige, den stolte og den sterke.

Utallige kvinner og menn i hele landet husker henne kanskje først og fremst som medmennesket Wenche Foss. For mange blir det hennes tydeligste signatur. Hun var nær, også i hennes, for oss, uoppnåelige diva- verden. Min egen mor - langt der oppe i nord, smilte og gråt med Wenche Foss, lenge før TV-alderen.

Wenche Foss brukte media, og mediene trivdes med henne. Både det glamorøse og det seriøse skapte hennes image. På tross av en nedarvet borgerlig aura hadde hun en radikal utstråling. Ramsalt kritikk av mennesker som misbruker sin makt. En lysende fakkel for toleranse og menneskeverd.

Hun bryter så mange hysj-forestillinger – snakker åpent og uredd om så mangt menneskelig. Det skam- og tabubelagte blir ufarliggjort. Der andre ser en byrde, ser hun ofte en ressurs. Barn med Downs syndrom har i henne en skytshelgen. Kreftsyke får livsmot av hennes fortellinger om sin kamp med sykdommen. Homofile og lesbiske gleder seg over støtte. I hennes alderdom gjorde hun døden til en venn. Den siste saken hun brant for, var retten til en verdig avslutning av livet. “Det vil jeg dø for”, sa hun med humoristisk alvor få dager før det var slutt, og ba meg si det videre.

Hun var heller ikke redd for å snakke alminnelig om Gud og tro.

Teatret var hennes liv. Men det var i domkirken hun ville markere sin død, det siste teppefall, den siste sorti.

Hun hadde sans for en sammenheng: Døpt i Uranienborg kirke, konfirmert i Frogner og bisatt fra Domkirken. «Og så vil jeg ha kors i dødsannonsen.- hvis det blir noen. Og så domkoret, da. Koster de noe forresten?»

I boken Etterpå, som på mange måter er et testamente, sier hun ” Jeg har alltid trodd, så lenge jeg kan huske. Det vet jeg. Men hva vet vi – egentlig?” Fra barndomshjemmet preget av et lykkelig samliv mellom en kristen far og en ateistisk mor, fikk hun det tvisynet som preget henne til det siste. Hun levde og døde i spenningen mellom kristen tro og et humanetisk livssyn.

Hennes udogmatiske trosunivers ble båret av barnlig bønn. En av hennes bønner, som hun har delt med oss, speiler hennes egen – ofte humørfylte - spiritualitet.

Jeg leser den til slutt som Wenches bønn med oss alle:

Fader vår, du som er i himmelen – eller hvor du måtte være, det spiller jo ingen rolle – nå må du sannelig være med meg, for dette greier jeg ikke alene…

Takk for alle oppgaver du har gitt meg, takk for prøvelser, vanskeligheter, sykdom og dyp glede – takk for at jeg har fått beholde min barnetro. Vær med mine kjære, beskytt alle som er annerledes, og som har meget å stri med. Takk, Gud og alt du gir, tusen takk for alt jeg har fått lov å gi. La meg ikke miste styrken min; gi meg mot og kraft. Hvis jeg våkner igjen tar vi en real prat. Amen.