Historiefortellere forkledd som artister

Norgesvennen Tom Russell går aldri på kompromiss med sine etiske og politiske synspunkter. Og heller ikke sin beundring for Bob Dylan.

Trubadurveien. I tittellåten «Mesabi» refererer han til Iron Range i Minnesota, med et av verdens største jerndepoter. Der folk lenge har jobbet helsa av seg for livets opphold. Der det også er kort vei til byen Hibbing, «The Betlehem of the Troubadour Kid», der sistnevnte er forbildet Bob Dylan. Mannen som har vist Russell trubadurveien der historier om håp og håpløshet lurer rundt hver en sving.

En kommunikasjonsform Jesus brukte før dem. Ikke overraskende er mannen fra Nasaret en mye bruk referanse både hos Dylan og Russel, som på sistnevntes «Heart Within A Heart» fra den nye plata.

Dylan og Russell. I «Mesabi» trekker Russell en parallell mellom sin egen oppvekst i utkanten av Los Angeles og Bob Dylans oppvekst. Han forestiller seg tenåringen Dylan som sitter oppe natterstid og hører bluessangeren «Howlin Wolf» på radio, mens han selv sitter og spiller Dylans «Don't Think Twice, It's Allright» på onkelens platespiller. Sangen og fortellingen munner ut i at både Dylan og ham faller i søvn med den samme bønnen på leppene: «Gud, la meg slippe å få den samme jobben som faren min». Likevel er det ikke noe mål å bli en legende, slik Russell beskriver det i «When The Legends Die».

Musikk som verktøy. Tom Russell bar i likhet med Dylan tidlig på en drøm om å leve av musikken, men først og fremst bruke den som et verktøy for politiske og sosiale anliggender. Slik Dylans forbilde Woodie Guthrie hadde gjort.

Derfor visste Russell han måtte erfare livet utenfor sin egen andedam. Etter en periode som lærer og hjelpearbeider i Afrika, tok han en universitetseksamen i kriminologi, deretter en jobb på sirkus i Puerto Rico, før han realiserte artistdrømmen. Først da kunne han skrive de analytiske og oppfordrende sangene han ville skrive. Og som han skriver på Mesabi, med klokskap, ironi og humor.

Musikalsk befinner han seg som vanlig i country, folk og rocke-sjangeren, med en dose americana. Hører vi ikke også litt norsk folkemusikk?

Mannen som i 1999 åpnet Vossajazz med folkemusikkoperaen The Man From God Knows Where (Kirkelig Kulturverksted), har aldri stått dypere i den amerikanske kulturen og mentaliteten, enn at han frimodig har flettet inn andre impulser.

Tar avstikkere. Wilco er først og fremst sanger og låtskriver Jeff Tweedy, som på The Whole Love leverer et mesterverk av ei rockeplate. Skjønt rock... I likhet med Tom Russell er han ikke redd for å ta avstikkere til mer ulendt musikalsk terreng, men uten å miste den melodiøse retningen. «Art Of Almost» viser punkreferansene hans, mens «Black Moon» viser countryreferansene. Trenger han tid på å fortelle en historie, blåser han i den kommersielle radioens tre minutters format.

I «Art Of Almost». «Whole Love» og «Message From Mid Bar» handler det om kjærlighetens mange irrganger, og hvor lett det er å gå seg vill. Så får viljen sloss med motløsheten i forsøket på å finne fram.

Dyrkjøpte erfaringer. Tweedy tar ikke lett på noe som helst. Etter å ha blitt medisinert for migrene siden barndommen, utviklet han et avhengighetsforhold, og måtte på rehabilitering. Han har også vært åpen rundt sin angst og depresjon. Der skoen trykker for 44-åringen, trykker den nok i større og mindre grad hos dem som lytter til hans dyrkjøpte erfaringer. Han leverer ingen lettbeint «Blue Moon Of Kentucky», men en slentrende «Black Moon». Tweedy gir ikke noe gratis langs stiene i skumringen. Det gryende lyset i «One Sunday Morning» trenger 12 minutter på å trenge igjennom. Lyset og hvilen kommer langsomt hos Tweedy, men det kommer.