Helt alene i verden

I kveld kan den svenske forfatteren Sofia Nordin vinne Nordisk råds litteraturpris for en bok som begynner med at hele familien til hovedpersonen er død. Ett sekund om gangen, som boken heter, er romanpersonen Hedvigs måte å overleve på. En mystisk febersykdom – som ikke er Ebola – har rammet hele verden, og det later til at Hedvig er den eneste overlevende. Men hvordan kan en 13-åring klare seg alene i verden?

I begynnelsen tenker hun at hun kan dra rundt i butikker og ta det hun trenger. Hun morer seg med tanken på at hun uhindret kan spise så mye godteri hun vil, men når hun tenker seg om, skjønner hun at hun må finne ut hvordan man dyrker mat.

Så dukker Ella opp. Hun er en mer spontan og impulsiv person, og de to jentene må prøve å finne utav det med hverandre. De krangler og forsones. De har jo ikke så mange å velge blant. Det humper og går. Midt i alle utfordringene har de også noen vanlige tenåringsgreier å takle. Kroppens utvikling går sin gang. Men finnes det noen gutter igjen? Kommer hun til å bli forelsket? Må de bli lesbiske?

LES OGSÅ: Mannsrollen truet av snøskred

Moralkaker

– Vanlige utfordringer i en unormal situasjon – vil du at ungdommene som leser dette, skal få hjelp til å finne ut av sine egne utfordringer?

– Jeg har ikke den oppgaven. Men jeg tenker på at jeg skriver for ungdom, så det er visse ting jeg ikke skriver, blant annet fordi jeg ikke ønsker å bidra til å normalisere det, sier Sofia Nordin til Vårt Land.

Hun sitter for tiden og redigerer del tre i trilogien der Ett sekund om gangen er den første.

– I et avsnitt sitter jentene og tuller om spiseforstyrrelser. Det er trolig at de kunne komme til å gjøre det, i dette absurde miljøet der det ikke finnes nok mat. Men jeg stopper likevel og tenker: Vil jeg bidra til at det er greit å tøyse med anoreksi? Slike kvaler ville jeg ikke hatt hvis det var ei voksenbok. Jeg vil ikke servere moralkaker, da blir det vanskelig å kjenne seg igjen. Men hvis noen leser og får noen følelser eller tanker de ikke ville hatt ellers, er det spennende. Jeg håper at noen kommer til en ny innsikt. Men jeg tenker ikke på det mens jeg skriver. Jeg sitter egentlig bare og setter sammen ord, sier Nordin.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Einstøing som barn

Det virker så uskyldig når hun sier det sånn, men hun kommer stadig tilbake til denne lidenskapen for ord, så det må være noe der. Hvor kommer den fra? Barndommen kanskje, da hennes mor som var mye syk, ofte leste for henne. Også faren bidro med entusiasme for litteratur, skjønt han var utdannet innen matte og fysikk. Som enebarn var hun litt av en einstøing, forstår vi.

– Jeg var et merkelig lite barn, ikke direkte mobbet, men likevel litt utenfor, hadde ikke så mange venner. Du vet, det der barnet som ikke får være med… De andre syntes jeg var merkelig, men jeg syntes de var merkelige.

– Fordi du hadde andre interesser, eller fordi du ble utestengt?

– Både og. Jeg hadde ikke de samme interessene som dem. Jeg forsto ikke hvordan de fungerte sammen.

Flokkdyr

– Hva var du opptatt av?

– Allerede da var jeg opptatt av ord, og bøker. Jeg leste mye. En kompis og jeg var mye ute i naturen, bygde hytter og lette etter fantasimonster. De andre syntes nok det var barnslig. Men hvis jeg så noen tiåringer nå som bygde hytter, ville jeg ikke synes at de var barnslige, kommenterer hun, og fortsetter refleksjonen omkring barndommen:

– Jeg har aldri hatt den der driften til å tilpasse meg for å komme inn i et miljø. Den er jo et naturlig menneskelig instinkt, man er flokkdyr som gjør at man blir interessert i det andre er opptatt av. Jeg er naturligvis interessert i det andre er opptatt av, men jeg har ikke denne sterke driften i retning av å tilpasse meg. Og likevel står jeg der og er litt skuffet over å ikke være inkludert.

Outsidere

Sofia Nordin bor litt utenfor Stockholm i et kollektiv med fire venner, så ensom er hun ikke. Men hun skriver gjerne om outsidere.

– Er det fordi outsiderne bærer i seg større muligheter enn andre, eller er det dette at siden de er outsidere, blir vi veldig overrasket hvis de får til noe?

– Det er vel noe med identifikasjon. Jeg er selv en slags outsider. Jeg har forsøkt å skrive om en hovedperson som skulle ha helt normale interesser. Hun ble ei pen, populær jente, men jeg tror det skinner igjennom at jeg ikke helt forstår hva jeg skriver om. Jeg måtte virkelig tenke meg om: Hva gjør man når man er normal da? Ja, man prater vel om klær og mote og sånn. Men det er jo helt uinteressant! Jeg må skrive om noe jeg begriper, eller kjenner for. I boka Natthimmel forsøkte jeg også å gi hovedpersonen som var laiv-spiller en «vanlig» interesse også, som fotball. Men det gikk ikke. Jeg forsøkte å engasjere meg, men teksten var helt død. Laivingens rollespill vet jeg derimot mye om. Det er vel den bitre sannheten om hvorfor jeg skriver om outsidere. Det er dem jeg kan identifisere meg med, ler hun.

Hun konstaterer at også hennes to bøker for voksne handler om personer som trolig ville fått en slags diagnose.

Individualismen

Vi snakker om andre kulturuttrykk i tiden, som også handler om sivilisasjonens sammenbrudd, slik Ett sekund om gangen gjør. Og lurer på hva som kan være grunnen til at dette engasjerer så mange nå.

– Jeg tror mennesker alltid har vært fascinert av slike fortellinger. Men det ligger litt i tiden også, særlig her i Skandinavia, der samfunnet har endret seg mye de senere årene. Da jeg var liten, hadde vi et grunnivå av trygghet: Samfunnet kommer til å ta hånd om deg hvis katastrofen rammer. Alle de ulike politiske partiene var enige om det, selv om det fantes ulike veier dit, og de som lå lengst til høyre mente at det var rimelig om enkelte fikk ha det enda bedre og være litt rikere. Behovet for en grunntrygghet var de likevel enige om. Nå er det ikke slik lenger. Etter inspirasjon fra USA er en markedstenking kommet inn. Vi er blitt kunder i samfunnet, ikke borgere med plikter og muligheter. Det er noe positivt med det. Du kan bli den du vil, du kan utnytte ditt potensial, men på den annen side: om du mislykkes, er det din egen feil. Da er du svak, har ikke forsøkt hardt nok, har ikke hatt nok positive tanker, ikke vært god til å markedsføre deg selv …

Engasjert

Sofia Nordin snakker seg varm. Dette er ingen einstøings tale, men et engasjert samfunnsmedlem. Hun husker fra sin barndom at det alltid var noen sider bakerst i telefonkatalogen, der det sto: Om katastrofen kommer … Der fikk man vite hvor man skulle gå for å finne tilfluktsrom, eller rent vann og sånt. Slik er det ikke lenger.

– Det er rasjonalisert bort, og jeg tror det henger sammen med denne tanken om at vi er enkeltindivider som får klare oss som best vi kan. Men om alle er ansvarlige for sin egen lykke, vil man heller ikke si ifra når noe er galt. Det er farlig. I stedet for å tenke: «Hva er det som er feil med samfunnet? Vi må gå ut og gjøre noe. I det minste velge noen andre politikere», sitter vi i hvert vårt hjørne og tenker at det ikke nytter. Det kommer ikke til å bli noen revolusjon i et land med denne tankegangen, konstaterer Nordin.

– Hva er vitsen med å leve hvis man er helt alene i verden?

– Jaa, det er spørsmålet! Hvis man visste med sikkerhet at man var den eneste overlevende, tror jeg de fleste ville gi opp.

– Hvis det var deg…?

– Jeg tror jeg ville gi opp. Det er dumt, for det finnes et ideal om at man ikke skal måle sin egen verdi mot hva andre synes om en, men det gjør jo mennesker likevel. Man kan være selvstendig, men om man aldri får en bekreftelse, en kontakt, tror jeg at man ville føle seg mer verdiløs.

– At man i bunn og grunn eksisterer bare i andres blikk?

– Ikke bare ... Jeg kjenner meg ikke så avhengig av andre mennesker at jeg tenker slik, men det ville være noe som manglet. Som at man eksisterte bare 50 prosent, kanskje. Mye formes i en sosial kontekst.

Bruk for pengene

– Hva betyr det for deg å bli nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris?

– Det er hyggelig og smigrende. Men det er sikkert ganske tilfeldig om man blir nominert. Bare i Sverige kommer det ut et par tusen barne- og ungdomsbøker i året. De som velger, kan umulig ha lest alle.

– Blir du skuffet hvis du ikke vinner?

– Jeg tror ikke det. Det er 13-14 andre nominerte. Antakeligvis er en av deres bøker bedre enn min. Jeg forutsetter at alle er harde konkurrenter. Men det er klart at det hadde vært fint å vinne. Rett nok er det en ære bare å være nominert, men de der 350.000 danske kronene som vinneren får, kunne jeg ha god bruk for. Det ville gi meg en basis for minst fem års skriving. Man blir ikke så rik av å være kulturarbeider, sier Sofia Nordin.