Helgenens lyse side

Hun elsket selvlysende Mariastatuer, delte personlig ut minst 40.000 undergjørende medaljonger og syntes «La Paloma» var en god salmemelodi. Hun karakteriserte seg selv som verdens beste toalettvasker. Hun visste hvordan hun skulle sno paver og kardinaler rundt fingrene og få sin vilje, samtidig som hun sto sterkt på respekt og lydighet mot autoritetene.

Det er et sjarmerende og menneskelig bilde Leo Maasburg tegner av Mor Teresa. Fader Leo var i mange år en av hennes aller nærmeste medarbeidere, og fulgte henne på reiser rundt hele verden. Han kom tett innpå henne så vel i slummen i Calcutta som i presidentpalasser og på store konferanser. Og han drysser utover oss både rørende og morsomme episoder, samtidig som han gir tankevekkende blikk inn i hennes budskap.

«Mor Teresa, det er slett ikke noen enkel sak å reise sammen med en helgen», bemerket Fader Leo en gang. Og boken etterlater ingen tvil om at det må ha vært en prøvelse å arbeide sammen med henne. Mangel på planlegging, plutselige innfall og ombestemmelser, en total mangel på interesse for materielle eiendeler og en forventning om at det umulige ville være mulig om man ikke ga seg, må ha stilt store krav til den som skulle holde orden på ting omkring henne.

Men for Mor Teresa handlet dette om å være åpen for Guds ledelse, i en tro på at Guds planer alltid er bedre enn de vi legger. Og at Gud alltid vil sørge for at vi har det vi trenger for å utføre det han har kalt oss til. Den som ville arbeide sammen med henne, måtte gå inn på disse premissene - og fikk dermed del i et liv som på mange måter framstår som en serie av mirakler. Det er både morsomt og trosstyrkende å lese om.

Mor Teresa hadde kontroversielle og klare meninger, blant annet om abort. Men hun var totalt uten fordømmelse. «En synd har jeg aldri måttet gjøre bot for, og det er fordømmelse», sa hun en gang. Hun møtte alle med det samme åpne sinn, enten det var de elendigste stinkende tiggere, diktatorer, direktører eller biskoper. Og hun gjorde heller ikke forskjell ut fra religion. De fleste hun tok seg av i Calcutta, var hinduer eller muslimer.

«Jeg håper jeg omvender mennesker, men jeg mener ikke det samme som De tenker på. Jeg håper vi omvender hjertene», sa hun til en som lurte på hvorfor hun ikke preket omvendelse til dem.

Hun så det heller ikke som sin oppgave å forandre verden, for eksempel ved å kritisere politiske strukturer. Hun innrømmet at hennes arbeid bare var en dråpe i nødens hav, men hun mente likevel verden ville vært et dårligere sted uten denne dråpen.

Fader Leos bok er skrevet etter at Mor Teresas private brev ble offentliggjort i Brian Klodiejchuks bok «Kom og vær mitt lys» (også den utgitt på Luther forlag). Derfor er det både påfallende og underlig at han bare så vidt streifer innom det mørke av gudsforlatthet, tomhet og fortvilelse som Mor Teresa der ga uttrykk for.

Muligens var denne siden av hennes liv noe hun holdt skjult selv for sine nærmeste medarbeidere. Men enten Fader Leo kjente til det, eller han velger ikke å si noe om det, så har han tydeligvis ønsket å framstille den positive, livsglade og humoristiske Mor Teresa. Kanskje for å korrigere det bildet som er skapt av den forrige boken.

Men det er synd at han ikke har forsøkt å gi oss et portrett som integrerer hele hennes personlighet. Hvordan det er mulig å ha så mye indre mørke og likevel spre så mye lys til andre, det er noe jeg virkelig hadde ønsket å få vite mer om. Noe av hemmeligheten ligger kanskje i det han skriver om den totale overgivelsen, om å ta mot alt som en gave fra Herrens hånd. Noe ligger kanskje i å leve kontinuerlig i bønn.

Den endelige boken om Mor Teresa er fortsatt ikke skrevet. Nå får vi nøye oss med de gode historiene. De gjør tross alt godt.