Heftig møte signert ballettsjef Lorentzen

Kveldens sterkeste inntrykk gjorde Daniel Proiettos iscenesettelse av den gamle klassikeren Svanens død, eller korrekt kalt Cygne. Camilla Spidsøe i tåspissko og strutteskjørt bruste med fjærene og lot lemmene forme både styrke og skjønnhet, men også angst, forfall, kjærlighet og frihet. Verket er en kort dans, og enkel på en måte, men desto sterkere grep den, med sin følsomhet, sammensmelting med den nykomponerte musikken, og nennsomme bruk av videoprojeksjoner. Hvit og liten, på en stor, mørk scene kjemper svanen sin dødskamp. Det er eventyrlig sensuelt og uttrykksfullt, og hennes ensomhet forsterkes gjennom de store videobildene som kommer og svinner i tåkeaktig virkelighet. Et underlig grep, som løfter dette korte verket ytterligere, er den unge gutten som kommer inn og betrakter svanens kamp med åpen interesse. Han synger Tennysons dikt The dying Swan. Kontrasten mellom guttens uskyldige og livskraftige sopran og dødskampen han ser på, forsterker virkningen av dansen, og vi kjenner hårene reiser seg på armene. Dette er et genialt grep av Proietto, som her signerer sin versjon av dette klassiske verket, som nå er blitt løftet helt nær oss.

Fokine. Svanens død er bare én av de fem som inngår i forestillingen I Fokines verden. For dette er en skikkelig helaften. Men hvem sin verden er det hun sikter til? Ballettsjefen har valgt å rette oppmerksomhet mot en av balletthistoriens store profiler, Michel Fokine. Han virket som danser og koreograf på begynnelsen av 1900-tallet, og regnes som en nyskaper av ballettradisjonen i Europa for hundre år siden. Han var et skikkelig renessansemenneske, som også malte, spilte bratsj, balalaika, mandolin og piano, samt tennis og fotball. Dessuten studerte han gresk og egyptisk mytologi. Han forsøkte å fornye den russiske ballettradisjonen i St. Petersburg der han virket, men fikk ikke gjennomslag, og havnet etter hvert i Europa, der behovet for fornyelse var enda større. Fokines hjertesak var å få dansen til å tale til hele mennesket, med følelser og sjelsliv, og ikke bare den estetiske sansen med serier av standardiserte bevegelser. Han arbeidet tett sammen med musikere som Stravinsky, Ravel og Rachmaninov for å oppnå den helheten han var ute etter.

Holder løfte. At Ingrid Lorentzen har bestilt ny koreografi av fem balletter som Fokine har hatt stor suksess med, er derfor et klart signal om at hun gjør det hun har lovet: Hun trekker linjer bakover og slipper fornyelse til. Koreografene hun har gitt oppgaven, er fornyende ikke bare i sitt uttrykk, men også i arbeidsmåte. Alan Lucien Øyen for eksempel, som har koreografert kveldens åpningsverk Petrusjka, arbeider i åpen dialog med danserne og scenografen. Slik kan de medvirkende kunstnerne gjøre helheten også til sin. «Dukken» Petrusjka forlater her markedsplassen i St. Petersburg, og er en person i det Shakespeare kaller livets teater, der vi alle har en rolle å spille. Kontrasten mellom den stakkarslige Petrusjka (ømt tolket av Daniel Proietto) og hans rival Maureren (grasiøs og selvsikker muskelbunt, som nylig er kåret til verdens beste mannlige danser, Osiel Gouneo) kunne ikke vært mer perfekt.

Lekker og abstrakt er Daphnis et Chloé, koreografert av Ingun Bjørnsgaard til Maurice Ravels fortellende musikk. Kjærlighetshistorien ender i et bredt, forløsende smil.

Kvinnemakt. Historien om tusen og en natt er bakteppe for den tredje av de korte dansene i denne forestillingen, Scheherazade, laget av Ina Christel Johannessen. Den vil bli husket om ikke for annet, så for alle bøkene som regnet over scenen. Hun har nemlig valgt å fokusere på verdien av kunnskap. Pardansen mellom kongen (Ole Willy Falkhaugen), med makt til å ta liv, og Scheherazades (Camilla Spidsøe) makt gjennom kunnskap, ble et tankevekkende, vondt og vakkert bilde.

Og til avslutning på denne forestillingen med over tre timers dans, brettet DNO&B ut flotte kulisser (Jon Bausor) og store flokker av dansere i Ildfuglen. Her hadde Liam Scarlett koreografien, og han hadde valgt å beholde Igor Stravinskys originalmusikk, mektig og nyansert framført av Operaorkesteret ledet av John Helmer Fiore. Denne dansen ble en overdådig avslutning på en rik kveld.