Kultur

Heavy uten horn

Det er blitt kalt djevelmusikk, med et fjortispublikum. I dag er tungrocken familieunderholdning, skriver Olav Solvang i en kommentar. DEBATT: Er rockens flørting med djevelen mer enn et image?

23.000 billetter til AC/DC-konserten på Telenor Arena 18. februar 2009 ble utsolgt fortere enn frontmannen Angus Young (53) greier å åle seg inn i den karakteristiske skoleuniformen sin.

De som har tenkt seg på neste års Metallica-konsert 17. juni i Oslo Spektrum, kan glemme det hvis de ikke har billett eller vil bla opp tre-fire tusenlapper på svartebørs.

I sommer fylte 50.000 Iron Maiden-fans Lerkendal stadion i Trondheim og Valle Hovin i Oslo.

I 2008 er aldrende tungrockere blitt markedsledere innen populærmusikken. Skulle Robert Plant bestemme seg for å dra på en bebudet Led Zeppelin-turné, vil interessen eksplodere.

Alle aldre. Flere av de samme bandene holdt konserter i Norge også for 25-30 år siden. Da var publikummet atskillig yngre. De over 25 år var enten vakter eller storebrødre som skulle passe på sine tungrockende småsøsken. I dag er småsøsknene blitt pappaer og mammaer som tar med seg sine sønner og døtre på konserter.

Midt på 1970-tallet tipper jeg snittalderen på en AC/DC-konsert var 16 år, mens den i dag sannsynligvis er 40 år. Pluss en god del 50 pluss-fans. Ikke å forglemme 60-åringene som er jevngamle med Robert Plant som fylte 60 i august.

I tillegg til den harde tungrock-kjernen, har vi «skaptungrockerne». De som har prøvd å overbevise seg selv og sine nærmeste om at tiden med høy og tung musikk forsvant med LP-esken de ryddet bort på loftet. Men som likefullt kjenner blodet bruse i årene når gamle tungrock-helter annonseres. Jeg så på Status Quo-konsert på Rockefeller for et par år siden. Med dress og slips, sikkert rett fra jobb, stod de først litt avventende. En time ut i konserten spilte de luftgitar til «Rockin´All Over The World».

Tungrock er blitt allemannseie, en familieting. Som «Mamma Mia» eller «Sound Of Music», bare mye høyere.

Maskerte tekster. I dag er lydnivået det eneste ved tungrocken som kan være skadelig. På 1970 og delvis 80-tallet var AC/DC og de andre tungrockbandene mange foreldres store skrekk. Noen reagerte på klær, hårlengde og høy og «stygg» musikk. Flere kristne opplevde i tillegg djevler og demoner i «maskerte» tekster; et djevelsk budskap når sangene ble spilt baklengs. De hadde lest om styggedommen i bøker som «Baklengs - djevelskap i rocken» (Hermon forlag). En del hadde også latt seg skremme av amerikanske «pastorer» som reiste rundt i norske menigheter for å advare mot demonisert hardrock. De kunne ikke så mye om rock, bortsett fra skrekkeksemplene de hadde klippet ut. Ofte var det artistenes livsstil som ble demonisert.

Fikk PR. Bandene de advarte mot fikk mer PR enn de kunne drømme om. AC/DC og Iron Maiden dro gjerne en djevelflørt eller ti når det fikk salgskurven til å stige som en herreløs drage. På coveret til AC/DC-albumet Highway To Hell fra 1979 har Angus Young horn. Det var det ultimate beviset for elendigheten, mente kritikerne. Det slo dem ikke at en slu djevel aldri ville benyttet seg av så til de grader overtydelige og lett gjennnomskuelige effekter. Hvis antirock-korsfarerne ønsket å slukke en farlig brann, ble effekten motsatt: De fyrte opp et gedigent PR-bål!

I det siste nummeret av musikkbladet Q forteller Angus Young om da bandbussen til AC/DC i 1986 ble kapret av kristne fundamentalister utenfor Springfield, USA. Bandet fikk drapstrusler, og beskjed om å skrive «Singers for Christ» (!) på fronten av bussen før de fikk kjøre inn til sentrum.

I Norden har Ulf Ekman i Livets Ord vært en dedikert og profilert motstander av rock. Først den verdslige, senere også den kristne rocken. I forordet til boka Hvordan den kristne rocken har utspilt sin rolle skriver han: «Rockens opprinnelse er opprør. Dens hensikt er opprør. Dens resultat er opprør, og dette opprøret er fra djevelen». Ekmans stempling av rock har vært en større trussel mot et nådefullt kristent evangelium enn det AC/DC noen gang har vært i nærherten av.

Krysser grenser. For mange ble kristne tungrockband uansett et kjærkomment alternativ til de «djevelske» bandene. Amerikanske Stryper brukte samme strategi som AC/DC, men med motsatt fortegn. Albumene Soldiers Under Command (1985)og To Hell With The Devil (1986) ble storselgere, med stridende engler og djevler på platecoveret.

Symbolbruken hos både kristne og verdslige tungrockband har i stor grad dreid seg om dommedagsskildringer fra Johannes Åpenbaring.

Flere ganger har bandene også krysset hverandres markedsspor. Norske TNT var i sin tid på USA-turne med Stryper. «Djevelrocker» Ronnie James Dio fra Black Sabbath gjestesang om djevelens fall på Kery Livgren-LP-en Seeds Of Change. I 2005 var det norske kristne metallbandet Extol på turne i Europa med black metal-bandet Mastodon. For de kristne bandene har intensjonen vært å nå et bredt publikum med musikken og budskapet.

«Ekte» satanrock. første halvdel av 1990-tallet dukket flere tilsynelatende dedikerte norske satanisband opp. En liten kjerne mente utvilsomt alvor. Flere kirkebranner kulminerte med drapet på lederen av bandet Mayhem, Øystein Årseth i 1994. Drapsmannen, Varg «Greven» Vikernes, ble dømt og fengslet. Etter det falt bunnen ut av den ideologiske satanrocken her i landet.

Den nye CD-en til veteranbandet Satyricon, The Age Of Nero, har i følge bandsjef Sigurd Vongraven mer med vår egen mørke tidsalder enn det gamle romerriket å gjøre.

For meg har fascinasjonen for apokalypsen og dommedag forandret seg fra noe fjernt til et høyst reelt scenario. Og det har gått fort. Nå forestiller vi oss at verden kan gå under i løpet av vår levealderen, eller i det minste i løpet av en generasjon eller to. Det var det få som gjorde bare ti-tolv år tilbake i tid. Nå vil vi understreke alvoret i situasjonen., sier Sigurd «Satyr» Vongraven til Natt amp; Dag.

Frederik Hauge i Bellona og en pastor i pinsemenigheten Filadelfia kunne sagt det samme.

Olav Solvang, journalist

DEBATT: Er rockens flørting med djevelen mer enn et image?

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur