Gjorde opprør da far nektet henne å gå til søndagsskolen

– Faktisk er det kanskje mitt religiøse opprør som barn, svarer Gro Nylander. Spørsmålet hun svarer på er hvilken hendelse har formet deg mest?

Feministen og legen har stått på barrikadene og kjempet for kvinners rettigheter i flere tiår. Å få mødre verden over til å amme barna sine, er en annen fanesak. Nå er Gro Nylander (71) pensjonist, men det glødende engasjementet for alt som angår kvinner og barns helse og velferd, er intakt.

Dratt mot søndagsskolen. I Vårt Land fredag forteller hun at hennes to ateistiske foreldre dro til Mehamn i Finnmark i 1945 for å bidra til gjenreisningen. Med i bagasjen hadde de to døtre, hun selv var da to år gammel. I fem år ble familien boende i det nedbrente og forblåste fiskeværet. Om vinteren, i mørketiden, blusset det ofte opp religiøse vekkelser, og misjonsskipet Elieser gjestet havna. Folk i bygda gikk mann av huse, og ombord var det sang og sviskegrøt.

– Men størst inntrykk gjorde søndagsskolen. Jeg fikk ikke lov til å gå dit. «Doktorungan» skulle være ute å leke i kjeledress, også på søndager. Jeg visste råd, gjemte et foldeskjørt bak en stein, skiftet der og snek meg av gårde, for man måtte være pent kledd på søndagsskolen. Der lærte jeg at det var viktig å være modig, ja ofre sitt liv, om så var, for det som var rett. «Lytt nu til, jeg vil fortelle om en liten sped martyr», sang vi. Småpiken i sangen ble vel slått i hjel av sin fordrukne far, om jeg husker rett. Ikke desto mindre stilte jeg meg opp foran mor og far da de tok seg en drink en kveld. Iført lys nattkjole bredde jeg armene ut som en engel og ropte gråtkvalt: – Dokker får ikkje drikke dokker fulle!

Hun forteller at foreldrene bare lo av henne, men at hun opplevde seg selv som veldig modig.

– Denne følelsen av plikt til å vise mot og stille opp for det jeg tror på, selv om det medfører ubehag, har jeg båret med meg fra barneårene i Finnmark.

Slet med amming. Nylander kalles «ammedronningen» på grunn av sitt arbeid med å få mødre til å amme. Hun forteller at engasjementet for saken startet med egne erfaringer.

– Jeg var ung mor, fikk endelig kjempepupper etter fødselen, men fikk ikke ammingen til. Melka forsvant og ungen ble tynn. Jeg følte meg fullstendig mislykket som mor. En veldig sår situasjon, forteller hun.

Da hun ble mor for andre gang var hun forberedt og hadde søkt kunnskap.

– Kvinner er skapt for å amme, og de aller fleste klarer det, men mange trenger litt ekstra hjelp i starten. Til de få kvinnene som likevel ikke kan amme, vil jeg si: I Norge går det veldig bra med barn som ikke får morsmelk. Du skal ikke føle at du ikke duger selv om ammingen mislykkes. Morsmelk er best, men erstatning er bra nok.

Nylander sier forskning viser at amming har store helsegevinster for både mor og barn. For spedbarn i mange land i Afrika og Asia kan amming være forskjellen mellom liv og død, sier legen.

– Hvert år dør flere millioner spedbarn i verden på grunn av dårlig ernæring. Prosjekter for å få kvinner i utviklingsland til å gi bare brystmelk det første halvåret, og deretter fortsette lenge sammen med annen mat, er det viktigste 
enkelttiltaket som kan bøte på dette, viser tall fra Verdens helseorganisasjon.

Skiftet abortmening. Nylander forteller at hun selv har skiftet mening i abortsaken.

– Abortmotstand dreper kvinner, det redder ikke barn. Svangerskapsbrudd er vemodig og siste utvei for de fleste som er uønsket gravide. Det er vanskelig å tolke kampen for reservasjonsretten som noe annet enn motstand mot kvinners rett til selvbestemt abort.

Hennes kamp mot abort startet da hun innså hvor vanskelig det var å bli gravid i utide.

– Jeg var ung og idealistisk leder av gymnasiesamfunnet på Gjøvik og arrangerte debatt om abort. Der sto jeg fram i skinnende hvit rustning som det ufødte barns ridder. Så møtte jeg livet. Ble forelsket – forlovet – slet med å få tak i jenteprevensjon og var livredd for å bli gravid. Storesøsteren min «måtte» gifte seg. En stor skam for hele familien og som førte til brudd med vår strenge far i flere år. Det lå på meg å redde familiens ære og stå hvit brud uten kul på magen. Plutselig skjønte jeg hva det kunne innebære å bli gravid i utide: Slutt på utdannelse, små utsikter til arbeid utenfor hjemmet, enten tvangsgifte seg eller få «lausunge». Det vonde ordet sier mye om skammen som rammet både mor og barn.

[ Les hele intervjuet med Gro Nylander i papiravisen fredag. ]