Fresende friskt om schizofreni

«Før levde jeg mine dager som sau. Men i morgen var jeg alltid en løve», synger de tre skuespillerne på scenen. Sammen forteller de en historie om å være syk inntil døden, og om å bli frisk som en fele.

Historien er sann. Den handler om Arnhild Lauveng som i ti år hadde diagnosen schizofreni, men som kjempet seg fri, mot alle odds, og fullførte drømmen om å bli psykolog. I 2005 ga hun ut boka I morgen var jeg alltid en løve, der hun forteller om hvordan hun, med kloke menneskers hjelp, sloss seg ut av en sykdom som ble presentert som en livstidsdom. I en fresende frisk tekst fortalte hun om stemmer i hodet, selvmordsforsøk og sykehusinnleggelser, og om den lange veien mot livet som frisk.

Livsglede og desperasjon. Når boka nå er blitt teater, er det i en versjon som tar vare på alt som er av temperament, tro, livsglede og desperasjon. Ulla Broch, Anne E. Kokinn og Marte Seip, alle i hvitt, bytter på å være Arnhild, moren, pleiere, terapeuter – og stemmer i hodet som brøler, lokker og tvinger. Som regigrep er det sakssvarende; i lange perioder vet ikke Arnhild hvem hun er, men splittes mellom seg selv og stemmene.

Scenografien er enkel. En hvit papirvegg, en hvitmalt krakk og tre sammenkrøllede papirark er det hele. Men i Anne-Karen Hyttens finstemte regi, kan alt og alle forvandles etter behov – slik også stykket handler om forvandling. Innimellom glir teksten over i sang, og Åsmund Fedjes klanger føyer seg fint inn i helheten.

Lyser av livstro. I en time ler og gråter vi med stykkets Arnhild, og nok engang får vi bekreftet at dette ikke bare er en sterk historie, men også en usedvanlig vakker tekst. Det er såvisst ingen solskinnshistorie, likevel lyser den av livstro, trass, håp og humor. Iscenesettelsen tar vare på det alt sammen, og gir rom for nyansene i en forestilling som nå skal ut til institusjoner og scener landet rundt, og som fortjener alle de tilskuerne den kan få.