Forvandlet av det guddommelige

Det største av de tre bildene av den avdøde Balsfjord-presten, er det første som har møtt de besøkende på Fineart Kunstgalleri i Oslo. Utstillingen, som avsluttes søndag, er Vebjørn Sands største utstilling noensinne, og den første på norsk jord etter at han flyttet til New York i 2000.

Motivasjonen hans for å male Børre Knudsen har bygd seg opp helt fra han tilfeldigvis traff ham første gang, bak slottet i Oslo en kald vintermorgen i 1988.

– Han og Ludvig Nessa kom plutselig vandrende ut mellom trærne i sine gamle prestedrakter, som rett ut av et maleri fra barokken. Selv var jeg på vei til studiene på Kunstakademiet. Det var ingen andre mennesker der. Jeg måtte bare hilse på dem, og falt raskt inn i en samtale med Børre.

I løpet av den korte praten de hadde der i frostrøyken, fant de ut at de hadde en felles bekjent i den ortodokse munken Therapon Johannes Hümmerich, som var leder for Hellige Nikolai Menighet i Oslo fra 1952 til slutten av 1970-tallet.

– Jeg hadde vært med familien min på gudstjenester med Therapon under oppveksten. Børre Knudsen var en god venn av ham.

Da Vebjørn Sand over 20 år senere leste i Vårt Land at Knudsen slet med sykdom, fikk han hastverk med å kontakte ham. Noe også kunstnerfaren hans lenge hadde oppfordret ham til. Det første brevet, med forespørsel om et besøk hvor de kunne snakke om et mulig maleri av ham, førte ikke frem. Neste henvendelse resulterte derimot i to besøk til Børre Knudsen og kona Ragnhild på hjemstedet deres – og etter hvert også tre malerier.

– Da Børre tok på seg den gamle, spanske prestedrakta fra 1936, og gikk litt rundt i det åpne og vakre landskapet, med foldede hender, mens han sang en salme, visste jeg at et bedre motiv kunne jeg ikke drømme om. Ett av bildene ble kanskje det fineste jeg noensinne har malt.

LES MER: – Jeg er blitt spart for bitterheten, sier Børre Knudsen

En livsoppgave

– Hvorfor sa Børre Knudsen ja til å bli portrettert?

– Han opplevde nok at jeg tok ham på alvor, og ønsket å fremstille ham på en respektfull måte.

Bildeserien «Scener fra 2. verdenskrig» har også en sentral plass på utstillingen. 20 modeller og et stort antall krigseffekter er benyttet under arbeidet med dem. Tre av bildene er nå kjøpt av en amerikansk kunstsamler for over tre millioner kroner. Sand er glad for salget, men har litt blandede følelser, siden bildene også var viktige for ham å beholde som en hel serie.

Det ene bildet fremstiller den tyske soldaten Josef Schulz, som under den tyske besettelsen av Jugoslavia ble skutt av andre tyske soldater da han vegret seg mot å delta i henrettelsen av partisanere som var tatt til fange.

– Krigsmaleriene mine handler om mennesker som tok store og avgjørende valg, som var medvirkende til at de humanistiske grunnverdiene til slutt seiret etter flere år med et meningsløst blodbad. Valgene deres var også en påminnelse om å fortsette å bekjempe terrorisme.

Vebjørn Sand betrakter kunsten sin som en livsoppgave. Etter å ha tygd litt på ordet «kall», synes han det blir litt i største laget.

– Jeg har et erkjennelsemessig forhold til malingen min. Det hersker heller ingen tvil om at kunsten er det nærmeste jeg kommer noe guddommelig. Det å se Rubens altertavle i en katedral i Antwerpen, hvor Jesus tas ned fra korset av blant andre Maria Magdalena, er forvandlende sterkt.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Tente en gnist

Sand husker et intervju med Ingmar Bergman helt mot slutten av livet hans.

– Bergman sa: «Jag vet det fins högare värdar». De store kunstnere bærer vitnesbyrd om andre, høyere verdier. Malere, men også musikere. Det er blitt sagt at Bach spilte firehendig med Vårherre. Musikk er nok det som lettest kan berøre våre innerste sjelekamre, tett fulgt av kunstmalerier.

Da Vebjørn Sand omsider ringte hjem under en interrailtur sammen med en kamerat da han var 16 år, var det ikke for å si at alt stod bra til. Det var bedre enn som så.

– Jeg nærmest gråtkvalt utbrøt at nå hadde jeg sett det; et originalt Rembrandt. Bildene hans hadde tent en gnist i meg. Den klassiske inspirasjonen skulle også bli et uttrykksbehov for å lage store geometriprosjekter der kunst, vitenskap, filosofi og religion smelter sammen. Jeg er fremdeles fylt av dette, og jeg blir aldri ferdig med det.

Klassisk grunnstemning

Med utstillingen på Fineart Kunstgalleri kan det se ut som Sand omsider er kommet inn i varmen hos norske kunstkritikere. Klassekampen og Aftenposten er blant de mange som har drysset superlativer over utstillingen.

– Hva har skjedd?

– Folk i Norge har kanskje ikke helt visst hva jeg har holdt på med i New York, eller hvilket nivå jeg er kommet på. Men det har ikke vært noen stilendring fra min side. Jeg har alltid vært, og er fremdeles, en del av den klassiske, figurative og humanistiske kunsttradisjonen. Det har vært selve grunnstemningen i meg helt fra jeg gikk på Kunst­akademiet i 1988 – der det stort sett AKPml-infiserte kollegiet av professorer viste liten eller ingen begeistring for den klassiske og figurative kunsten.

At han også i mange år etterpå falt utenfor den modernistiske og progressive kunstforståelsen han hevder mange kritikere her i landet er en del av, har han levd greit med.

– Selv om jeg ikke har vært en del av det «offisielle» kunstlivet, kan jeg ikke klage over hverken salg eller mottagelsen jeg har fått blant folk flest, sier 49-åringen.

Bor i stall

Kunstnerfaren Øyvind er representert med sine bilder på Vebjørns utstilling. Det samme er nevøen Håkon, og bestefaren Ole med et knippe tegninger. Det var på sistnevntes fang Vebjørn som liten gutt lærte å tegne voksne tegninger.

– Jeg har vært veldig heldig med familien min. Far pleier å si at barneoppdragelse også er stemningen fra de gjestene som besøker huset. Det har vært mye bra folk innom hos oss, med kunstneriske og andre visjonære grunnverdier. Det er nok ikke tilfeldig at søsknene mine Ane, Eimund og Aune, foruten meg selv, ble kunstnere og kulturformidlere. Eller at storebroren vår Haavard ble misjonær.

Samtidig som Vebjørn Sand i senere år har solgt bilder i millionklassen, og har sitt eget galleri i New York, blånekter han for at dét har forandret hans innstilling til livet og kunsten.

– Pengene jeg tjener ser jeg ikke noe til. De går bare rett inn i det å drive kulturliv, derfor er dette ren idealisme. Galleriet i New York er også ressurskrevende å drive. Men jeg liker å leve enkelt, og har alltid bodd i atelieret mitt. Akkurat nå, mens jeg er i Oslo, leier jeg en gammel stall på Grünerløkka.