KOMMENTAR: Kirkene fylles av musikk, teater, dans og opplesninger nå før og i påsken. Nå er det ikke sånn at gudstjenesten ikke er kultur, det er den. Jeg vil til og med si at det er den som er kultur, det er den «kulturen» i kirken henter sin gyldighet fra. I gudstjenesten eller utenfor. Jeg hører om prester og kirkefolk som ikke liker at kirken «fylles» med kultur, mens gudstjenesten nærmest er en øvelse for de få. Og så utvikler det seg en kløende uro av misunnelse, av frykt og av mildt hat mot «all denne kulturen». Det ville være rart om det ikke var sånn. Vi er bare mennesker, vi hegner om vårt.