For mye kultur i kirken?

KOMMENTAR: Kirkene fylles av musikk, teater, dans og opplesninger nå før og i påsken. Nå er det ikke sånn at gudstjenesten ikke er kultur, det er den. Jeg vil til og med si at det er den som er kultur, det er den «kulturen» i kirken henter sin gyldighet fra. I gudstjenesten eller utenfor. Jeg hører om prester og kirkefolk som ikke liker at kirken «fylles» med kultur, mens gudstjenesten nærmest er en øvelse for de få. Og så utvikler det seg en kløende uro av misunnelse, av frykt og av mildt hat mot «all denne kulturen». Det ville være rart om det ikke var sånn. Vi er bare mennesker, vi hegner om vårt.

Skal mye til. Har det vært annerledes? Var det annerledes før? Og hva med frie kirkesamfunn og frimenighetene, utvikler det seg «mer kultur» der? I katolske kirker og den ortodokse er gudstjenesten «kulturen». Det som kan berike og utvide gudstjeneste–erkjennelsen innenfra, vurderes inn – men det skal mye til. På bedehuset inngår gjerne det som i annonsene kalles «kunstnerisk» i selve møtet. I katolske land kan vi oppleve at messen synges profesjonelt som midtpunkt i riten – det kan være Mozart, Poulenc eller Schubert. Som del av messen, selve messen. Vi finner det i Den norske kirke også etter hvert. Oslo Domkors «Bach–reise» styrker gudstjenesten, og i musikkirken Fagerborg gjør organistene Gjermund Brenne og Lars Notto Birkeland av og til som andre trosfeller, sist – og svært vellykket – med en messe av nyere klang, Jehan Alains Messe modale. Sunget fra galleriet, mens vi andre sang den inne i oss. Domorganist Kjetil Almening i Bergen vet mye om dette, og Henrik Ødegård fikk i fjor urfremført en Lukas–pasjon, i år kommer en Johannes–pasjon (langfredag i Greverud kirke), som begge i seg selv er tenkt fremført som en komplett gudstjeneste. Bente Johnsrud og Olavsfestdagene velsigner kirken med festivaler – tett på kirken. Men hva med det som kommer helt utenfra og ikke er kirketilknyttet i det hele tatt? Jo, den må også vite – uansett hva man ønsker – at han/hun forholder seg til gudstjenesten, siden det er den kirken er bygget for å romme. Selve riten. Selv utallige kammermusikkfestivaler, som hyppig bruker kirkene rundt omkring i landet, må vite det – innerst inne i sin sjel.

Sansenes sted. Godt. Når slikt skjer, kommer det ofte mange til gudstjeneste. Men det gjør det også til kveldshendelser, det strømmer til. Det er bra. For Herrens veier er uransakelige. Og likevel, det må sies: Hvis konserten om kvelden blir de flestes «gudstjeneste», lyser lampen. Ikke fordi det er galt. Men fordi det må være noe galt med gudstjenesten, som ikke gir puls, kraft og fornemmelse av å være i nærheten av det skapende hellige. Når kirken alminneliggjøres inn til det kommunegrå, søker en hjerteløftet et annet sted. Er gudstjenesten blek og alminnelig, søker vi det motsatte – bildet, fornemmelsen av noe stort, noe som er større enn oss. I kirkerommet. Men hvis gudstjenesten i seg selv ikke fremstår som et glødende sentrum for det hele, forfaller mye av det til underholdning, noe som varmer en kort tid. Alt i kirken finner sin legitimitet i gudstjenesten. Er den sterk og feires med kraft, kan (og bør!) «kulturen» strøs ut i kirkerommet som krydder og styrke både morgen, middag og kveld. Et sterkt sentrum, og periferien tåler alt. Et sterkt gudstjenesteliv – og «kulturen» kan svømme inn, berike, utvide og sanse oss, selv inn til det Freud kalte «ubehaget i kulturen». For ingen ting er (bør være) fremmed for kirken. Og slett ikke kunstneriske «kommentarer» fra et sansenes sted «utenfor». Ikke noe å være redd for.

Tyr til kirken. Kunsten og musikken var i sin tid en avglans av religionen, den var til for å gjøre religionen mer innlysende. Slik er det ikke lenger, ikke i det store og hele. Når kunsten tyr til kirken og vil den vel med søtt og surt, kommer mange fordi de vil «ha tilbake det kirken har tatt fra dem». Jeg hørte det forleden (derfor sitattegn), etter Johannes–pasjonen i Oslo domkirke. Jeg spurte hva? Og fikk svarene «storhet» (ikke i betydningen mengde), «høytid», «fornemmelsen av at noe er hellig» og dermed løftende, «anelsen som strekker seg ut over det banale og hverdagslige». Sannelig, tenkte jeg, det var gjennomtenkt. Og erfart. Kan det være at gudstjenesten er blitt for alminnelig, at den henger på slep og ikke blankpusser det som er av ånd, sansning, form, farger og mening?

Frykten stor. Jeg møter prester som ikke liker organister. Jeg møter organister som verken liker diakon eller prest. Og begge kan finne på å hate menighetsråds–formannen, som igjen har et svare strev med å holde orden på alt sammen. Frykt, heter det – redsel for å tape terreng? Mye «fungerer», som vi sier – men mye «fungerer» ikke. Det «fungerer» i domkirkene og et utall andre steder, men la det kanskje, i hvert fall av og til, være en «domkirke» i hver bygd. I hvert fall oftere. Gudstjenesten er et flammende punkt, midt i. Rundt skjer alt dette fenomenale, som spiller inn mot den, løfter og skurer sinnene.

Når menigheter i Den norske kirke nå arbeider for fullt med å utforme sin egen, stedegne liturgi, er det virkelig å håpe at det er inderlig håp om ikke å selge ut gudstjenesteformen som et slags minste felles multiplum, men gjøre den kraftfull i det hellige. Noe det som ligger «utenfor» også kan spille inn mot.

Ta frem huskelappen, og vi ser at i krisens tid vinner både gudstjenesten og kunstuttrykkene. Det handler om å høre til et sted på kloden. Og da er det ikke grenser. Med gudstjenesten som ild.