Dette intervjuet er republisert i forbindelse med Arve Tellefsens 80 årsdag 14. desember 2016.
– Jo, det var sånn, da, at jeg ble bedt om å være med på Gålå i år, Peer Gynt på høyfjellet. Det var fantastisk. Jeg skulle være en «tilstedeværende kraft» ... (humre, humre) ... som det ble sagt. Og den «kraften» besto i å spille tre melodier, den ene var Aases død, mens robåten med Aase skled ut over det blanke vannet ...
– Det funket?
– Det funket.
– Men nå kammermusikkfestivaljubileum i Oslo, du/dere er kommet velberget, må en kunne si, gjennom 25 år. Det er lang tid og mange suksesser for folk som vil beveges. Det startet altså i 1989. Var du famlende eller visste du da at dette kom til å ta av ... hvor mange konserter er det i år, forresten?
– Jeg mener vi er opp i rundt 25, med toppstjerner i alle rom. Vi var først ut i Norge, året etter kom Stavanger (startet av Truls Mørk) og Risør (startet av Lars Anders Tomter). Nå finnes det mellom 20 og 30 kammermusikkfestivaler i Norge, hvert år kommer én eller to til. Det er ikke til å tro ...
– Men, igjen: Så du suksessen for deg?
– Ja, det gjorde jeg. Jeg hadde erfaring fra viktige festivaler i utlandet, i Finland og Sverige særlig, de lå langt foran oss. Når det var braksuksess der, hvorfor skulle det ikke bli det i Norge? Folk liker å høre musikk i små rom (kammermusikk: Musikk i kammer), det er spesielt når du kommer så tett på at du hører harpiksen og kjenner lukta av den.
Tung tapet
– Nå er det jo sånn for noen at ordet «kammermusikk» sprenger fram bildet av klaustrofobiske rom med tung tapet, eldre menn i brungrå dresser og lukten av piperøyk, tung luft ... det er ikke til å unngå?
– Det er lenge siden, det! Det var nok slik en gang - det virket nesten som de eide musikken og at den «ideelt» sett ikke burde tilflyte andre, utenfor deres egne, små rom. Kanskje var det derfor vi begynte? Det er jo leit om denne musikken, kammermusikken hvor komponistene ofte ga sitt beste, skulle stanse der. Det måtte bli felleseie, tenkte vi vel.
– Oppglødes du fremdeles av musikk - jeg mener når en har hørt så mye og spilt så mye, slites jo opplevelsen ned også?
– Ja, for all del ...
– Av hva?
– Det kan være et nytt stykke. Men gamle også. Vi har jo gjennom 25 år stått for en lang rekke urframførelser og ny musikk ellers. Selv om det er en kronisk underskuddspost på programmet, ser vi vårt ansvar. Men det ser ut som om folk ikke liker ny musikk.
– Det var da voldsomt ... hva har du å si til det?
– Nei, det vet jeg ikke om jeg klarer å svare på. For folk ser jo teater, leser moderne litteratur … Nei, det må jo handle om at man ikke er nysgjerrig nok. Ny musikk er jo ikke alltid en opplevelse, men av og til, en sjelden gang. Det som forundrer meg er at selv ikke samtidsmusikkfolket stiller når vi spiller samtidsmusikk, de klarer seg med sin egen Ultima-festival. Det må kalles sekterisme. Det er som i fotball - Vålerenga går ikke på Lyn sine kamper og omvendt.
– Hva sier du til det?
– Ja, hva sier jeg ... det er jo litt leit, da. Men Mozart, Brahms, Bach og Schubert-publikumet svikter ikke. Selv om de også har andre plattformer.
LES OGSÅ: Hvor mye veier alt vi har laget?
Lei klassikerne
– Hvordan holder vi ørene våre friske, er det noe vi kan gjøre?
– Det er å høre, da – og hvile når ørene trenger hvile. Jeg sier som Jon Roar Bjørkvold: «Det er ikke avkobling å høre musikk, men tilkobling».
– Når oppdaget du noe sist, musikk som virkelig satte fart i deg?
– En blir jo lei disse klassikerne, også. En kan bli lei Beethovens «femte», Skjebnesymfonien, når en har spilte den en 20/30 ganger. Men så hadde jeg en enorm opplevelse, her en dag – jeg gjenoppdaget den!
– Og det var?
– Du kan bli lei av musikk, uansett hvor stort og fantastisk det er. Og så plutselig blir en nyforelsket igjen. Nei, jeg har ingen forklaring på det … tiden har arbeidet og gjort at ...
– ... du har fått noen erfaringer i mellomtiden, kanskje?
– ... Ja. Når du kjører over en fjellovergang om vinteren, er opplevelsen slik – gjør du det om sommeren, er det slik. Begge turene er fantastiske. Jeg regner med at jeg som 77-åring opplever musikk annerledes enn jeg gjorde for 40 år siden. Ja, selv fra i fjor har tingene forandret seg.
Særlig koralene
– Årets festivalhøydepunkt vil jeg, vel uten å sette livet på spill, påstå må være fremførelsen av Johann Sebastian Bachs Matteuspasjonen med topp solister, orkester og kor i Oslo domkirke. Du er jo selv med i orkesteret?
– Ja, det var det samme som med Beethovens «femte», da vi begynte prøvene – det tok fullstendig pusten fra meg.
– Pusten fra deg?
– Ja, hva er det med Matteuspasjonen … jeg får tårer i øynene bare jeg sitter her og snakker om det. Særlig koralene. Der er jeg litt uenig med folk, særlig moderne tolkere, de spiller koralene så fort, raser gjennom dem. Der mister de meg, litt … Terje Kvam og jeg er på samme side, her. Så det går bra.
LES OGSÅ: På vei mot den krevende freden i Colombia
Alt er våre «barn»
– Hvorfor bør folk høre på klassisk musikk?
– Nei, det er jo det jeg ikke mener. Folk må høre på hva de vil. Jeg jobber sammen med popmusikere og med rockere, jazzmusikere og folkemusikere. Jeg har veldig stort utbytte av det. Vi har to døtre, de spiller pop og rock – jeg synes det er veldig bra. Og så blir man eldre, kanskje oppdager man andre ting. Jeg er jo heller ikke så panikkartet opptatt – slik mange er – av at ungdom må komme til konsertsalene. Plutselig kommer de? Nei, jeg misjonerer ikke for noe som helst ... nei, hvorfor skulle jeg det?
– Hva er man idiot for å ikke komme og høre denne helga og uka etter?
– Nei, det var et rart uttrykk. Det er våre «barn», alt som ett – hver eneste konsert har sin helt bevisste mening.
