Kultur

Flyter fritt og favner vidt

Slåttekar i himmelen er tradisjonell på grensen til det trauste, men bærer også et lys i seg som gjør leseren glad.

I intervjuer har forfatteren fortalt at han har grunnet på denne boka i 40 år – like lenge som oldefaren Knut Hansen Nesje var slåttekar på Gjørvell-gården i Molde. Mens oldefaren gjennom årene ble en mester med ljåen, har Edvard Hoem finslipt sitt verktøy som forfatter, nå øser han av fortellertalent og oppsamlet erfaring i en roman som flyter lett og favner vidt. Men der oldefaren brøt nytt land, vandrer forfatteren i oppgåtte spor.

Han bruker sin egen slektshistorie på farssiden til å fange inn en epoke i norsk historie. Fortellingen starter i 1874, og strekker seg fram til slutten av 1800-tallet. Norge er et fattig land og tusenvis av nordmenn utvandrer til Amerika. På Nesjestykket i Molde sliter Knut – eller Nesje som han blir kalt – seint og tidlig for å tjene sine tre herrer: Bonden på Gjørvell der han er slåtte- og stallkar, bonden på Reknes som han har bygslet jord av, og seg selv, på jordstykket som han rydder og dyrker etter at pliktarbeidet er utført.

LES OGSÅ: Slåttekarens slit og savn

Slektsforbindelse

Nesje er enkemann og har en sønn på fjorten, men snart dukker Serianna opp som taus hos Gjørvell. Hun er litt låghalt, men er ellers både staut og lystig, og snart er de to gift. Barna kommer som de skal, tre gutter og en jente; en av dem heter Anton Edvard og blir som sjuåring sendt bort som arving til Seriannas barnløse bror, som driver gård på Hoem. Dermed er slekts- og navneforbindelsen til forfatteren etablert, det var farfaren Edvard Hoem som fortalte om oldefaren og svigerinnen hans Gjertine, som ble plassert langt nede på kirkegulvet da hun ble konfirmert, fordi hun hadde opponert mot presten.

Glede og eventyrlyst

Gjertine er Seriannas yngre søster, og utgjør det andre tyngdepunket i romanen. Hun er urolig og ­søkende, men også sterk og livsglad, og etter å ha lirket og lokket, får hun ektemannen med seg til Amerika, dit slektninger allerede har etablert seg. Slik svinger romanen i pendelbevegelse mellom det jevne – og håpløse? – slitet i hjemlandet, og det eventyrlige, men strevsomme livet i Amerika. Mens Nesje følger utviklingen i et Molde i forvandling, gjør Gjertine sine erfaringer i sitt nye hjemland. Ett av romanens sterkeste kort er skildringen av den overveld­ende skjønnheten emigrantene opplever på prærien i Dakota. Mens utvandrerskildringer ofte legger vekt på slitet og skuffelsene, balanserer Hoem fortellingen slik at også gleden og eventyrlysten får sin plass.

LES OGSÅ: Ap-politiker sprer utmeldingsskjema – Hoem ber folk bli i kirken

Likefram

Fortellerstemmen er Edvard Hoems. Men etter innledningsvis å ha slått fast at olde­faren måtte diktes fram «av luft og ingenting», trekker han seg ut av historien.

Her er ingenting om hans egen rolle som forteller, ingen litterære meta-grep og ingen veksling mellom romanens da og forfatterens nå. Historien ­beveger seg lineært, ingen traumer skal avdekkes, det som måtte­ være av dramatikk er hverdagsliggjort, fortellermåten er tradisjonell. Mens Hoem i sin forrige roman Mors og fars historie (2005) behandlet et stoff som både har vært og til dels fortsatt er tabubelagt, er Slåttekar i himmelen langt mer likefram. Innimellom tar jeg meg i å savne motstanden i stoffet, den dirrende strengen som gjorde fortellingen om foreldrene til en stor leseropplevelse. Vi kjenner nok smerten når Nesje må si farvel til tre av sine fire sønner, men det brytes ikke nytt litterært land i skildringene.

Hjertet banker

Han tar det igjen på at han vært der. Edvard Hoem har gjort grundig research, og besøkt stedene som slektningene utvandret til. Når Serianna forlater reisefølget for å se en av forgjengernes graver, er det en grav forfatteren selv har besøkt – slik han også har trålet kirkebøker og aviser for å få detaljene om romanpersonene på plass.

Fortellingen er spekket med fakta både om lokale forhold i Moldetraktene, og om utreiseindustrien, slik den fortonte seg på slutten av 1800-tallet. Som Bjørnson-kjenner er Hoem fortrolig med epoken, og så er han jo fra Molde, da. Romanen er en kjærlighetserklæring til hjemtraktene, med sine fjell og åser, sitt lys og værlag; vi merker at hjertet banker i teksten.

LES OGSÅ: Hoem:– Opprørande av Stålsett-utvalet

Sødme

Det er i det hele tatt en sødme i romanen som veier opp for det trauste. Her er romantikk og attrå, sanselighet og livsglede, tro og tvil. Lystige historier, smertefulle avskjeder, alminnelig hverdagsliv og lykkelige stunder, alt er porsjonert ut med sikker hånd i en roman som vil fange mange, men som mangler de store øyeblikkene.

Les mer om mer disse temaene:

Liv Riiser

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur