Fantastisk, Tatjana!

Alt i en aldri så lite temmet første–akt sirklet alt rundt dette brennpunktet, en stemme som – noen få ganger vel stor vibrato til tross – smøg seg rundt ungjenta og oss og gjorde smerten ved å bli kaldt avvist til en smerte som strakk seg godt ut over scenekanten. Eugene Onegin er ikke et skrikende drama, heller en poetisk tragedie, som Tsjaikovskij (til Pusjkins tekst) slet med å få de store følelsene inn i, siden han (med god grunn) mislikte dandyen Onegin – kjølig, kaldhjertet, følelsesløs, som han er. Og ikke lett å spille opp mot.

Elsket og avist. Historien er enkel. Tatjana forelsker seg i en venn av søsteren Olgas forlovede – Onegin. Hun blir avvist. Derimot kaster kynikeren Onegin blikket Olga, og vennen Lenski blir rasende. Det blir duell, det blir død – og Onegin reiser fra alt sammen. År senere kommer han tilbake, forelsker seg rødt i Tatjana, nå en selvbevisst kvinne, som er gift. Og som synger nei. Punktum.

Akt for akt spilles det opp til klimaks, et homogent solistensemble legger seg (som operaen egentlig ber om) i det litt tilbaketrukne, lyriske leiet. Kringlebotn i blank stemmeform er ilden den herskaplige leden samler seg rundt, Vasily Ladyuk (Onegin) kommer fra Russland med det som behøves av stemme – om enn noe anonym, Nikola Matisic (også han hentet inn på kort varsel) gir Lenski et mildt skjær av noe smittende menneskelig – en fast, smidig stemme, som viser hvem Lenski i virkeligheten er, mild men ikke dumsnill. Tone Kummervold skal for all del være nevnt, en lekende lett og allerede karakterfulle stemme, som setter nødvendig farge på det som skjer. Tone Kruse er alltid raus, både som stemme og aktør. Og så rosinen i den russiske pølsa: den ukrainske bassen Taras Shtonda, som er innom noen minutter og gir sus av det helt store. Og – et kor med skikkelig smell i.

Sterkt undertrykk. Hvis opera er lik stort patos og kokende følelser, er Eugene Onegin et dikt. Avmålt, tilbakeholdt, nesten stilisert. Visst er musikken full av undertrykt lidenskap, og det kjennes også på at den og hele operaen – som musikkhistorien har antydet – er uttrykk for at Tsjaikovskij heller ikke kunne leve livet sitt ut slik han helt og fullt ønsket. Det ligger en polstret energi her, en vegring, en fortvilelse henger over tonene – et sammenbrudd. En resignasjon – i dette tilfellet positivt sett. Slik sett er Den Norske Operas oppsetning ved kjernen, oppblåst patos er ikke poenget. Kanskje ble ikke livet det man skulle ønske, men det er tross alt levd.

Mer patos? Eugene Onegin er en opera hvor orkesteret fort dominerer over stemmene – orkesteret «snakker» for mye, det blir ikke mye igjen til sangen. Slik var det ikke. Eivind Gullberg Jensen fikk heller orkesteret til å underspille musikken, den kunne tålt mer, ja, patos, svulmet mer. Men her igjen – han holdt fast i ideen om det motsatte, det som gjorde forestillingen (noe scenografien også speilte) aldri så lite blek – likevel med mer enn nok i behold. Har man først fått Tsjaikovskij inn gjennom ørene, er det nå en gang ikke godt å få den ut av hodet.

Et dikt av en opera, og den kjølige distansen diktet har, fikk vi.