Kultur

Fantasifull ferd

Når man har det forferdelig, finnes det en fantasi man kan forsvinne inn i som gjør virkeligheten langt mer levelig.

Mio, min Mio er en hyllest til fantasien. For når foreldreløse Bosse føler seg som mest ensom, tar Astrid Lindgrens fantastiske fortelling fart og bringer oss til Landet i det Fjerne. På dukketeateret på Torshov setter scenograf og dukkedesigner Christine Lohres nydelige scenebilde rammen for forestillingen. I en dus blå verden med bevegelige skyer og dansende, lysende måner forsvinner barna fort bort fra Trikkestallens harde benkerader. Her lyser fantasiens kraft selv i de enkleste små detaljer, der små ulldotter blir til en saueflokk eller et bølgende teppe byr på bråttsjø.

Heseblesende. At Mio, min Mio er ment for barn helt ned i fem års alderen, føles likevel en smule optimistisk. Minstemann vil uten problemer la seg fascinere, men om de henger med på hele historien er heller tvilende. Her blir ferden noe heseblesende fra vi introduseres for Bosse og til han befinner seg i Landet i det Fjerne. Lindgrens historie er mangefasettert og kan fort føles for innfløkt for en knapp times forestilling. Mye skal skje på kort tid. Ensomme Bosse blir Mio, en elsket gutt i et lyst, vakkert land, med en pappa som er konge. Han reiser siden til «Landet Utenfor» der den onde ridder Cato regjerer. Det er nemlig bare Mio som kan drepe Cato og derved knuse det onde. Her hadde dramatiseringen av Kristina Lugn tjent på en ytterligere forenkling. Barna blir til tider gitt overdoser med informasjon, der det er lett å falle av lasset for de minste.

Kjernen. Regissør Anne-Karen Hytten klarer likevel å formidle kjernen av historien. Mio, min Mio handler om stort mot, javisst, men kanskje først og fremst om å bli sett. Selv om handlingsgangen kan føles oppdrevet, beholder hun tonen og tempoet i en dempet stil. At Per Arne Løset i Mio/Bosses skikkelse, gjør det samme - med gjennomgående dempet stemme og forsiktig dukkespill - blir noe vagt til hovedperson å være. Her blekner han nærmest litt mot Suzanne Paalgards evne til å gi dukkene sine liv, både som Fru Lundin, hesten Miramis, veversken og skremmende speider.

Lekkert gjort. At Anne-Karen Hytten så tydelig har en tro og føler en trygghet i at Lindgrens tekst holder på tilskuerens oppmerksomhet, gjør at hun med rette, ikke pøser på med påfunn for å gjøre det mer spennende å se på. Vekslingen mellom små og store dukker, skyggespill på bakteppet og skuespillere som også utgjør karakterene i kraft av seg selv, er lekkert gjort. Hytten beholder klokt nok den lindgrenske tonen til slutt – der «happy end» må vike plassen for sorgfuglen som synger.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur