Kultur

Et lite stykke Norge

Skildringene av ungdomsmiljøet på Romsås er pakket inn i en frekk sosiolekt som gjør at Maria Navarro Skarangers roman gnistrer.

ANMELDELSE: Man skal ikke forlange for mye av en svært ung debutant: Det skal være rom for litterær utvikling. Maria Navarro Skarangers debut har fått mye oppmerksomhet den siste tiden. Det er forståelig, for Skarangers prosjekt er unikt. Men romanen har også sine klare­ svakheter. Først det positive: Skaranger gir leseren et spennende innblikk i en kultur som mange av oss ikke vet mye om. Mariana går på ungdomsskole på Romsås. Gambiere, somaliere, pakistanere, tyrkere, alle bor de der oppe i skogkanten. Skar­angers Romsås er en smelte­digel der forskjellige nasjonaliteter og kulturelle og religiøse koder ­lever side om side. Storebroren sitter i fengsel, lillebroren sitter engstelig bak gardinene. Faren er fra Chile og er en overtroisk katolikk. På skolen og kjøpesenteret dominerer gjengene.

Kebab-norsk

Romanen skildrer livet sett fra Mariana sitt ståsted, med skoleliv, forelskelser og generelle tenåringsfrustrasjoner. Det som er positivt er stilen, som jeg vet kalles kebab-norsk. Dette er en østkantsosiolekt, og Skaranger gjennomfører den til fingerspissene. Subjekt er alltid foran verbal, og ellers bøyes ting akkurat slik det passer henne. Det er en spennende reise å få oppleve et ukjent stykke Norge,­ og det på et språk som er fremmed, men allikevel kjent. Og Skaranger har teft for språk, det spraker og smeller når hun skriver.

Et eksempel: «Noen snitcha og sa Dardan hadde cheeta på norsken siden han fikk 5 og derfor Solveig sa han heller skulle ha foredrag om kvinnehistorien i Norge, og i dag Dardan kom på skolen og tok helt av med powerpoint i timen, og foredrag uten manus og egentlig det var veldig bra, men så han sa kvinner er som vaser fordi vi er skjøre og svake, og Isa reiset seg fra stolen og kallet han for islamist og igjen det ble bråk så vi fikk gå tidligere fra timen. Jeg tok bussen med dorullene hjem, det var heftig kleint for ene dorullen så ut som pizza og hadde største og hviteste kvisa ever i trynet og derfor jeg greiet ikke se på han når snakka jeg.»

Stilen er muntlig, men likevel vanskelig å komme inn i, for Skaranger vrir og vender på ting som vi er vant med: Syntaksen og ordene lever sitt eget liv.

Innovativt

Dette er innovativt, jeg har aldri lest noe lignende, og det er også spennende å komme på innsiden av Romsås-miljøet og se hvordan ungdommen navigerer sømløst mellom de ulike kulturene.

Hun har også helt nye språklige bilder på følelser som alle kjenner. Først, å kjede seg på katolsk messe: «På påskeaften vi gikk til kirken og denne gangen presten hadde pynta seg skikkelig med pavehatten og stokk, men selvfølgelig vi hadde glemmet at påskeaften er lengste messa ever og etter førti år med tale fra gulingen (han var fra Vietnam, så jeg skjønte ikke en dritt) vi skulle reise oss, og da jeg så pappa hadde pæsa ut.» Eller her, kjærlighetssorg: «Kjærlighet er pain in the ass, det er flammer i hjertet og samtidig føles som hjertet skal fryse helt til is (…). Det ikke finnes noen ting som vil hjelpe og jeg føler jeg står fast som sterkeste juletreet i skogen.»

Men etter en stund blir språket mest et litterært grep, og jeg tar meg i å savne mer av en dypere litterær spenningskurve. Persongalleriet er stort, men vi blir ikke særlig kjent med andre enn Mariana. Teksten er mest som små dagboksnotiser, som legger seg som et stort lappeteppe. Jeg savner mer dynamikk både i historien, men også internt i hovedpersonen. Det suksessfulle grepet står i fare for å vende seg mot romanen, jeg frykter at teksten blir husket som «romanen med den spennende sosiolekten». Skaranger behersker ett grep, og det godt, men det blir litt monotont i lengden. Jeg føler jeg leser en velskrevet blogg, ikke en roman. Ellers preges romanen av en streetsmart holdning til livet, der Mariana karakteriserer omgivelsene hysterisk morsomt. Men de eplekjekke analysene av alt og alle som er teite blir litt forutsigbart.

Alt i alt er dette en særpreget debut, mest på grunn av språket og de fine karakteristikkene. Men Skaranger har mer å gå på når det gjelder å utvikle en lengre tekst til en dynamisk helhet.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur