Enquist om troens kraft, troens svik og kvakksalveriet

Trenger vi kvakksalveren – blir livet for slapt og freden for søvndyssende uten?

Per Olov Enquists vakre og verdige roman Magnetisørens femte vinter beveger seg meter for meter gjennom kvakksalveriets, helbredelsens og miraklenes verden. Og håpets. Den handler om troens kraft og troens svik. Om noen som lures, noen som ikke lures og noen som vil lures. Enquist forteller – som vanlig – med en stemme blandet av granitt og følsomhet. I hans univers sitter ingen med sannheten, bare fortellingen – som rommer mange sannheter samtidig – er sann.

Hell og mindre hell. Helbrederen, «magnetisøren» Friedrich Meisner i Enquists roman, har fragmenter av et forbilde – den tyske fysikeren Franz Anton Mesmer (1734 – 1815), som utviklet «mesmerismen», en helbredelsesmetode som «antok» at det fantes en hittil ukjent magnetisk veske i kroppen, som sto i forbindelse med himmellegemene og kunne påvirkes av håndspåleggelse og for så vidt magnetisme. Mesmer hadde hell og mindre hell. Folk strømmet til, de la seg i Mesmers hender. Mens «lærde» og sannhetens voktere drev ham i eksil. Forresten – da den skotske kirurgen James Braid utviklet hypnosen som metode, tok han utgangspunkt i Mesmers teorier.

Synet tilbake. Enquist ser med stor ro inn i sine skikkelser – Meisner selv, legen Selinger som følger Meisner som en slags observatør («et menneske som sto han nær når dagene var onde»), Selingers datter som får synet tilbake, madam Keiser som simulerer en helbredelse og avsløres. Her er ingen pappfigurer, alle er i sitt eget, alle er i sin rett. Enquist skyr det endimensjonale, parodien. Han er klok, en beregnende menneskeskildrer – her, som alltid.

Konstruktør uten visjon. Enquists Meisner husker «alle de medisinerne som selvtilfreds smilende hadde flokket seg rundt operasjonsbenkene og erklært seg lykkelige hvis en konstruksjon eller operasjon slo til, selv om den førte til lidelser og død. Han husket de døde.… disse forstandsakrobatene, tenkte han med forakt, disse konstruktørene uten visjon… de tror de kan bygge en verden på fornuft, når alle tings innerste vesen er ufornuft.»

Romanen foregår, ja nærmest noteres ned, på 1700–tallet – velgjøreren Meisners århundre er Mesmers århundre. Folk stimler rundt Meisner, som «helbreder» i enerom og når mange er til stede. Folk faller i avmakt og ekstase, noen betrakter – halvt bortvendt.

Positiv skeptiker. Legen Claus Selinger er en betrakter, en positiv skeptiker som blir omvendt da datteren får synet tilbake. Han er «undringen» i boken – den som spør: hvor går grensen mellom forførelse og fortapelse, hvor går skillet mellom flaks og humbug? «Han helbredet min datter», skriver han i dagboken – «på det punktet utførte han en god handling. Han var kanskje en sjarlatan, men han hjalp henne, og ingen annen kunne ha gjort dette. Og han ga alle disse andre en illusjon å leve på, han ga oss en vinter vi aldri vil glemme, han satte sitt bedrageris kunstverk foran oss og lot det lyse i solen; en illusjon, men likevel levende i oss.» Senere – da Meisner blir fotfulgt til rettssalen, kjenner han på sin egen judas–følelse:

«Jeg påtar meg byrden av alle disse hederlige, lettrørte, lettforførte, usikre mennesker som lengter etter en forfører. Han ga dem en, og de tok imot ham og han gjorde dem lykkelige, og jeg tok ham ifra dem.»

Rommer alt. Det er en rik historie, en atmosfærerik fortelling som etser seg plass. For Enquist er mennesket og måten vi handler på uutgrunnelig, selv det groteske og dulgte – moralist er han ikke, ingen åndelig kvakksalver. Jeg sier ikke hvordan det går, hvor Mesmers historie ender. Jeg teller heller ikke friske. Men vel igjennom må det være grunn til å tåle tanken om at vi, hvert menneske, rommer alle og en hver i Enquists persongalleri, vi sitter med fliken i oss av alt. Ikke bare portretter av vårt ytre jeg, men alle de minste delene vårt vesen består av, har klang i Enquists galleri.

Enquists dempede språk rommer det alt sammen. Det gjør oversetteren Bodil Engens også.