Energikick av gammel musikal

Forventningen er stor når teppet går opp, og vi ser et helt orkester sitte klar. Det gjør simpelthen susen med levende musikk, i hvert fall når musikerne er av et slikt kaliber som det viser seg at kapellmester Petter S. Kragstad har her.

Synd og frelse. Forestillingen tar grep om oss allerede i starten, og vi introduseres effektivt for spennet i historien: En gjeng mannfolk (ja, sånne med dress og vest, og like hatter) danser fram i synkron avhengighet av deres felles spillegalskap og sans for lekre damer, og en liten gruppe soldater fra Frelsesarmeen marsjerer inn med stortromme, triangel, tuba og klokkespill og et flammende budskap om å vende om fra syndens vei.

Romantisk. Det kan like gjerne nevnes først som sist at Andrea Bræin Hovig gjør en fabelaktig tolkning av rollen som frelsessersjant Sarah. Hun står fram med lidenskap for sitt budskap, samtidig som vi skjønner at det er mange andre slags lidenskaper som også bor bak uniformen hun retter så frenetisk på. Sangnumrene hun gjør sammen med sjefsgambler Sky (meget overbevisende spilt av Kåre Konradi) er blant høydepunktene i forestillingen, kanskje særlig Har aldri vært forelsket før. Den er så romantisk at det holder, og framføres av to fulle hjerter. Det er da vi husker at denne forestillingen er skrevet før ironigenerasjonens tid. Urpremieren var i 1950.

Full fart. Men tro endelig ikke at dette er et klissete show. For det meste er det full fart. Men det er lagt inn nok kontrasterende «hvilepunkter» til at man ikke trettes, og når forestillingen er over og man smiler ut i snøen, har det jammen gått nærmere tre timer.

Kontraster. Utvalget av kunstnere som medvirker på scenen i denne forestillingen er dyktig foretatt. Her er varierte personligheter også i de rollene som ikke er blant de mest framtredende. Det bidrar til at vi opplever det de byr oss som interessant, kanskje særlig fordi det kommer i kontrast til fortellingen, som bygger massivt på stereotypier og fordommer: Kvinner tenker bare på å bli gift og flytte inn i et lite, hvitt hus på landet, menn vil helst henge med gutta, gamble og snu seg etter lekre damer.

Hva i all verden kan det være som gjør at vi lar oss engasjere av dette, ler og hygger oss i 2014?

Gammeldags og aktuelt. Jeg får sitere Bibelen, slik supergambler Sky ofte gjør i forestillingen (han har bodd så mye på hotell, at han har lest Gideons bibel flere ganger!): Størst er kjærligheten. Den tror vi på, og den blir vakrere og vakrere jo mer umulige vilkår den blomstrer under. Som her, når den bygger bru mellom disse to mildt sagt forskjellige «verdenene». Og innerst inne er de fleste mennesker gode – de får bare ikke alltid til å gjøre det riktige…

Dessuten er alt framstilt så karikert, at vi trygt kan le, selv om vi kjenner oss igjen her og der. Og de overdådige kostymene, og de lekent koreograferte bevegelsene tar rett som det er pusten fra oss. Flere av låtene har sangbare melodier, det er skikkelig trøkk i korene, og det finnes en spilleglede på scenen, som velter over i salen.

Joda, det er gammeldags, jada det er amerikansk, men kom igjen'a: Når ei skrøne blir så godt fortalt, da er det gøy å høre på uansett. Gratulerer, regissør Svein Sturla Hungnes.