En urfortelling det svinger av

Hvordan få en nesten 3.000 år gammel røverhistorie på versemål til å fenge? Regissør Morten Cranner feier tanken på antall år så vel som den gammelmodige formen av banen, ved å plassere Odysseen inn i et uvant, musikalsk landskap. Fra taket henger store rullesteiner i hver sin pianostreng. Mer enn å utgjøre et rom vi kan orientere oss i, har scenografien gjort Nationaltheatrets lille malersal om til et abstrakt landskap av instrumenter.

Skuespillerne er like mye musikere som karakterer, og spiller bokstavelig talt på det som befinner seg i rommet. I løpet av den drøye timen forestillingen tar, underbygger, akkompagnerer og illustrerer Anders Mordal og Ulla Marie Broch det voldsomme tekstuniverset ved hjelp av den lydproduserende scenografien. Slik gis det et helt særegent sting til Homers univers, enten det betyr å dra en bue over pianostrengene, sette rullesteinene i sving eller feste klyper og magneter til scenografien for å avpasse tonene.

Indre prøvelser. Slik tar Cranner for seg et av verdenslitteraturens virkelig store mesterverker på en høyst original måte: Det ene av Homers to heltedikt der handlingen er hentet fra grekernes krig i Troja. Mens Iliaden konsentrerer seg om en enkelt episode under selve beleiringen av Troja - historien om Akillevs vrede, følger Odysseen en av heltene i det han reiser hjem fra krigen.

For Odyssevs (Anders Mordal) skal veien tilbake til hustruen Penelope komme til å ta ti år og by på besøk i dødsriket så vel som kamp mot ymse vesener av typen kykloper, sjøuhyrer og lokkende sirener. En handling som til tross for å være av en annen tid og verden, byr på tidløse råd, kulturhistoriske referanser og litterære perler.

Nytt språk. Ifølge programmet er det regissørens mål at publikum skal kunne Odysseen når de kommer ut. Skuespiller Anders Mordal har det enorme tekstmaterialet så under huden, at vi her ikke bare blir elegant geleidet gjennom den ytre handlingen. Vi vugges også inn i en tekst der Odyssevs' indre prøvelsene er vel så viktige, og kan duve med fra sang til sang. Her er versemålet nesten som musikk i seg selv.

Diktverket ble da også opprinnelig fremført av en rapsode, en omvandrende sanger og er ikke inndelt i kapitler, men sanger. Ved å lage musikkteater av Homers kvad, spiller Cranner slik opp under opprinnelsen. På teaterscenen skaper den integrerte miksen av musikk, tekst og lys et nytt språk. Skygger på lerretene langs veggen er bare ett av mange elementer der enkle virkemidler bidrar til å videreformidle Homers gamle historie på en fengende måte.

Gehør. Mordal drar nytte av sin bakgrunn som habil musiker og trakterer tekst og scenografi med et gehør så godt som absolutt. Her får han lydhørt følge av Ulla Marie Broch som trer inn og ut av flere roller. Forestillingen er en del av Morten Cranners stipendiatprosjekt The Acoustic Act og vitner om en original utforskning i visuelle så vel som auditive bilder. I dette eksperimentelle universet får musikken sjelden tre frem som melodilinje.

Forestillingen hadde trolig vært tjent med flere pusterom – biter av fortellingen man kan «nynne med på». Her er det nettopp øyeblikkene hvor det melodiøse får ta plass, som treffer aller sterkest. Uten å spille opp til en odyssé man kan trampe takten til fra start til slutt, byr Cranner like fullt på en urfortelling det svinger av.