En lengtende sjel

Hele lørdagen var fylt med en varme og et ønske om å møtes. Det kunne være sola, eller kanskje var det festivallivets sjarm? Mest var det egentlig musikken og de utvalgte bandene som avsluttet årets svært vellykkede Øya-festival. Helt fra The War On Drugs beskjedne og fengende nærvær hvor musikken på en måte bare gled gjennom landskapet, og til det lengtende hos det norske bandet Highasakite. Ingrid Helene Håviks vokal er leken og distinkt og selv om uttrykket kan bli litt likt, er det både lovende og vakkert. First Aid Kit-søstrene var på plass med vidunderlige stemmer. Et enkelt format som fungerer til dels på grunn av dynamikken mellom de to, men også når de tørr å røske litt i kantene.

Den største. Kveldens siste og aller største var Bon Iver. Justin Vernon hadde med seg åtte mann på scenen, og selv om det er han som er frontfigur, er samhørigheten og ikke minst samspillet bandmedlemmene imellom essensielt for det som skjedde på scenen.

Rikt lydbilde. Blåseinstrumenter, trommer, gitarer av diverse slag, xylofon, fele og mer ga et rikt lydbilde. Det var en godt trent gruppe som på ingen måte lot seg binde av rutinen. Stemningen steg til nesten å bli et slags vennskap og vi ble på en måte tatt mer og mer inn i varmen.

I starten var det stødig, rett på og de kjørte gjennom de tre første numrene fra siste Bon Iver-cd. Det rev skikkelig helt til det roet seg med låten Holocene. Publikum dro henført til og sang med når ordene At once I knew I was not magnificent gikk over scenekanten.

Til tider kan Vernons måte og synge på gjøre at det blir umulig å forstå teksten. Det et musikals valg og ikke sløvhet med diksjonen, det er et redskap for selve uttrykket. For det ligger mye følelser i Bon Ivers sanger og det kan til tider oppleves overveldende. Det var vel akkurat det som var det flotte denne kvelden, musikkens lag kom tydeligere til overflaten før de forenet seg igjen og det ble enda mer suggererende.

Samhørighet. Vi svaiet i vinden og kjente på samhørigheten mellom oss og gutta fra Wisconsin. Det jeg har hatt en distanse til på den siste CD-en ble med én gang nært. De ga alt.

Justin Vernon forlot scenen med å si Norway, you really got to us og da brøt jubelen riktig løs.