– En kan ikke skryte i gang et boksalg

Forfatteren Lars Mytting har ikke noe patent, men utelukker ikke en oppfølger. Han tror noe av forklaringen kan ligge i at Norge er et lite land.

– Ryktet spres fort på folkemunne når det først får en viss størrelse. Og kanskje er vi monomane slik at vi gjerne vil ha tak i det andre folk også leser. Det gir urettferdige utslag. Det finnes gode bøker som ikke får det publikummet.

LES OGSÅ: Bokbransjens superselger

Nå er boka trykket i 129.000 eksemplarer, og Mytting sier han «smiler hele veien til kemneren».

– Vi trodde virkelig ikke dette skulle slå til. Det er litt som «joker nord»; du kan ikke forutse spillereglene.

Det startet med en idé født i Kagge forlag.

LES OGSÅ: Skryter av bokbredde som selger dårlig

– Men det var snakk om en ganske annen bok om ved som estetikk og distriktskuriosa. Jeg lot temaet ligge uberørt i lang tid helt til jeg en dag fikk se naboen min og fikk historia som boka innleder med. Det vekket en tanke om å lage ei bruksbok som dukker ned i det emosjonelle.

Uten telefonen fra forlaget hadde imidlertid ikke forfatteren turt å gå videre på den smale ideen. Han forsøker tross alt å leve av å skrive romaner.

Teft. Flere måneder før bokbransjens skarpeste selgere har saumfart forlagenes lister på jakt etter årets beste bøker, er det en annen som har kjent lukten av suksess. Når Mytting er i vedskogen, er han der sammen med en kamerat som eier en furuskog. Skogeieren har ingen som helst befatning med bokbransjen.

– I en e-post tippet han et salgstall, og sa han ville sende meg den etter jul. Han tippet 100.000.

Hel ved ble lansert i august, men de store reaksjoner uteble. Selv på en signering på Myttings fødested Ringebu møtte det få folk.

– Men jeg burde skjønt noe allerede på vårparten. På et bokbad i Stange hadde vi snakket i tre kvarter, og folk duppet med hodene. Helt i forbifarten nevnte programlederen at jeg hadde skrevet ei bok om ved. Da spratt hodene på plass, og øyelokka åpnet seg. Da burde jeg ha ant det som kom.

Tar av. Selv mener Mytting at det skjøt fart da NRK P1s Norgesglasset lagde en serie med program om ved. Dagbladet gjorde et intervju. Mytting blar i kalenderen sin og ser at det var forholdsvis rolig i september. Fra 17. oktober er det imidlertid ganske fullt fram til jul. Etter at Mytting hadde vært gjest på TV 2s God morgen Norge steig kurven rett opp.

– Hva har du selv gjort?

– Det nytter ikke å overdrive eller påstå at boka er større enn den er. Det er mer om å gjøre å være tilgjengelig for de avisene som er interessert i starten, og rett og slett gjøre det så sannferdig som mulig. En kan ikke skryte i gang et boksalg, heldigvis.

– De fleste forfattere er tilbakeholdne med å prate om sitt eget verk. Man kan opprette sitt eget nettsted og være på Facebook, slik at folk finner deg når de søker. Da jeg fikk boka i posten, tenkte jeg at «dette blir god lesning for noen få, jeg får fortsette med romanskrivinga mi». Det vi så kapitalt undervurderte, er hvor viktig vedfyringa er, og hvor mange emosjonelle og praktiske strenger det spiller på. Det er ikke postkortfolklore. Det er et aldeles naturlig og nødvendig gjøremål for tusenvis av oss. Like naturlig som å fiske, jakte og å plukke bær, og så er det mange som driver med det.

Kule byfolk. Mytting siterer en klok forlegger som sa at en bokbransje der markedsfolkene får siste ord, vil prøve å gjenta suksesser. Gode redaktører vil derimot komme med noe nytt, på en måte som ikke er sagt før.

– De fleste i bokbransjen er ganske urbane og beleste folk, og som gruppe ganske like hverandre. Kanskje har de mindre daglig kontakt med hva storparten av folket er interessert i. Du kan skrive bøker for en intellektuell krets på 50.000 høyt utdannede som gjør sine meninger synlig i kronikker, talerstoler og akademia, og så har du de andre – som det også er helt greit å selge bøker til.

Mytting lever for sin romanskriving og vil ikke forringe det, men han minner om at vedfyring er et gjøremål som går sin gang uten de store ord og som ikke når opp til de store diskusjonene.

– I skjønnlitteraturen kan loddene gå dypt ned i folks dagligliv og sjeleliv. I sakprosa er det imidlertid stadig nye dietter og esoterisk velvære vi synes det er fint å lese om.

Bokpris. Mytting reiste nesten like mye rundt med sin debutroman som var en bensinstasjonsroman.

– Den hadde også en nyhetens interesse, og forlaget gjorde en storartet innsats. Mytting mener spørsmålet om bokpris hører med. Selv om han er glad for fastpris, mener han uetablerte forfattere kan hjelpes med lavere priser. I 2006 hadde noen forlag en policy på å selge debutanter til 199 kroner.

– Det var veldig bra for meg. Det er ikke til å komme bort fra at pris står i veien for mangfold. Når du står som to-boksforfatter og ligger på bordet sammen med forfattere hvor leserne har en fornemmelse av hva de får, er det lett for folk å legge seg på det sikreste kjøpet til 399 kroner.

Volvodeler. Suksessen betyr at Mytting kan fortsette å skrive.

– Normalt er det fint lite penger i bokskriving. For meg var kurven var på rak vei ned. Jeg hadde fått skjønnlitterært arbeidsstipend som berget meg. Men nå setter jeg av penger og porsjonerer det ut hvert år slik at jeg fortsette å skrive. Jeg går ikke ut og kjøper meg 12-sylindret Ferrari.

– Men du har tenkt tanken?

– Noen spurte om jeg skulle bytte ut Volvo’en. Da svarte jeg at jeg kunne tenke meg å gå over til originaldeler i stedet for Biltema-deler. Den uttalelsen er i overmål asketisk. Jeg betrakter suksessen som en forlenget arbeidsmulighet og smiler hele veien til kemneren.

– Men å gjenta suksessen?

– Det finnes materialet å gå på. Det handler om å se på hva folk gjør og hva de investerer følelser og tid i. Men hva som blir det neste aner jeg ikke. I et års tid har jeg jobbet med min neste roman og er halvferdig på førsteutkastet.