Ekteskap i krig

Det fikk Valerie Plame Wilson erfare.

Det Hvite Hus er enda mindre å stole på dersom du ikke danser etter deres pipe. Den severdige filmen Fair Game er basert på historien om CIA-agenten Valerie Flame som ble ofret i George Bush' maniske jakt på irakiske masseødeleggelsesvåpen forut for den siste Irak-krigen. Filmens sterkeste bidrag rent politisk, er den intense fremstillingen av den interne kampen mellom CIA og Det Hvite Hus om å fremskaffe grunnlaget for å gå til krig.

True story. Valerie Flame (Naoimi Watts) og hennes CIA-kolleger hadde all grunn til å betvile at en last med aluminiumsrør var noe bevis for at Saddam Hussein var tett på å utvikle atomvåpen. CIA sendte Flames' ektemann Joe Wilson (Sean Penn) til Niger for å undersøke påstanden om uraneksport til Irak. Han fremla solid argumentasjon for at en slik handel aldri har funnet sted.

Når USA likevel gikk til krig, var det med andre ord på tross av den informasjon CIA hadde frembragt.

Aktuell historieskriving. Regissør Doug Liman har tidligere regissert filmer som The Bourne Identity, Mr. & Mrs. Smith og Swingers. Fair Game er en film som vil bli stående som en viktig del av den folkelige historieskrivingen om internt amerikansk maktspill og USAs nyere krigshistorie.

Trangen til å individualisere nær sagt et hvert større samfunnsanliggende er sterk i Hollywood. Selv om Liman har diktet inn noen figurer og selv om han smører vel tykt på i den avsluttende scenen om enkeltmenneskets avgjørende rolle for demokratiet, viser historien om ekteparet Wilson hvor lite enkeltmennesket betyr når krigsmaskinen ruller. Filmen belyser likevel at det kan være avgjørende at enkelte tør trosse overmakten og si ifra.

Det gjør Joe Wilson da han skriver et kritisk innlegg i New York Times der han slår fast at han aldri fant beviser for uraneksport. Straks trykkes en nyhetsartikkel i Washington Post der Valerie Plames skjulte identitet som CIA-agent blir blåst.

Familiedrama. I effektive familiescener fra parets solide hjemadresse har vi sett hvordan deres profesjonelle liv har vært en skjult hemmelighet for selv deres nærmeste venner. Nå er ikke bare fremtidig karriere lagt i grus. I en tilstand av krigspatriotisme, blir Valeries handlinger sett på som sterkt upatriotiske, og hun blir trakassert og utsatt for drapstrusler.

Joe Wilson får stor oppmerksomhet for sin kritikk. Da det blir påstått at det er kona som har sendt ham på oppdraget til Niger, vender opinionen seg imidlertid mot dem begge. Påstanden slår også en kile inn i det sterkt utsatte parforholdet, selv om hun forsikrer ham om at oppdraget ikke kom fra henne.

I familielivet er det han som må ta det daglige ansvaret som forelder. Filmen er derfor en aktuell skildring av et moderne familieliv slik vi også ser det i den danske TV-serien Borgen der familiefaren har rollen som den oppofrende for sin statsministerkone.

Mens Valerie er på stadige hemmelige oppdrag og – inntil alt blir blåst – er en stigende stjerne i CIA, sliter Joe åpenbart med å finne ut av at han er havnet på et karrieremessig sidespor.

Sterke navn. Naomi Watts og Sean Penn tegner overbevisende enkeltportretter, og evner med nyanserikt spill å synliggjøre det enorme presset parforholdet utsettes for. At man i en kort, men intenst talende scene kan mønstre selveste Sam Shephard som Valeries far, viser hvor sterk rollelisten er. Også i de mindre rollene som CIA-kolleger, livstruede irakere og som «skurken» i Det Hvite Hus, «Scooter» Libbye, møter vi troverdige skikkelser.

Selv om krigsscenene fra Irak er dramatiske, er dette ikke en actiondrevet thriller, men et menneskelig drama. Kanskje utspiller det mest dramatiske øyeblikket seg der Valerie ligger alene i ektesengen og innser at hun har tatt feil: Det er mulig å knekke henne.

Epilog. Saken ekteparet har forsøkt å reise mot Karl Rove, «Scooter» Libbye, Dick Cheney og andre i Bush-administrasjonen, er også avvist av president Obama. I denne forbindelse uttalte parets advokat: «Vi er dypt skuffet over at Obama-administrasjonen ikke innser den grove skaden Bush sine toppfolk i Det Hvite Hus påførte herr og fru Wilson. En slik holdning er i strid med president Obamas ofte siterte intensjon om å stille regjeringsansatte til ansvar for sine handlinger.»