Du bytter ikke havet i deg

Det er en smittende fortalt roman, en av høstens varmeste. En stilt vibrerende nervøsitet utforsker samvær, samfølelse, skamfølelse og et undrende livsdriv. Midt i teksten står en kvinne, som – midt i livet – bryter opp mønstrene sine og drar til Cuba. En erfaring i seg selv – skjønnheten og fattigdommen, møtet med det gode mellom mennesker. Og løgnen. Og en flytende sorgløshet, som i neste omgang vekker sorgen. «Han åpnet meg for ulykken, alle følelsers sterke mor» – beskriver hun én som plutselig står henne nær og som forsvinner, brått, uventet og likevel innerst inne ventet.

Hva skal en tro. Det er slett ingen politisk roman. Men den kjenner seg inn til det merkverdige uvettet som gror i Castros usedvanlig næringsrike skyggejord. Hun ser naturligvis at Fidel ikke har avskaffet fattigdommen, men det har ikke kapitalismen heller. Forvirring. Men først og fremst er det Cinta, som er forvirret – lærer i samfunnsfag på videregående. Hun spør: «Kunne jeg tenke meg hvor anstrengende det var når ungdommen var sulten og ikke hadde framtidstro. Når den ene løgnen ble avslørt etter den andre, hvordan underviste hun i samfunnsfag da? Når det som lå fast, ikke er fast lenger, når alt svever og samtidig er tungt, når det som var feil blir riktig, når venner blir fiender, når all informasjon er motstridende, når det er umulig å orientere seg, hvordan undervise i samfunnsfag da?» – skjelver hun.

Sko som passer. Men først og fremst og foran alle skygger handler det om kjærlighet. Om tillit, om å tørre å gi tillit – og i andre enden skuffelse, trass. Alt sammen ekte følelser, ekte fortalt, ekte levd. Hun – kvinnen – forelsker seg på Cuba, hun er slett ikke sikker, hun blir sikrere. Og så starter en ørkenvandring av et prosjekt for å få han hjem, til Norge, til snø, til Tjøme, til holmenkoll, til fjernsynsliv og vintersko som ikke passer. Som Vigdis Hjorth skriver (vakkert og gyldig i alt): «Å besøke andre hav er mulig, å svømme i dem er mulig, å ha glede av andre hav er mulig, men ikke å bytte havet i seg.»

Språkroman. «Snakk til meg» er i aller klareste forstand en språkroman. Det skjer i språket. Språket følger blodtrykket – når det snører seg til, når spørsmålene baller det til, blir språket febrilt, forvirret, klart. I den ganske alminnelige dagen, er det omvendt – men fremdeles klart. Stringens er et merkelig ord uten ansikt, men dette er stringent. Følt inn til sårbarhet. Og speilende for alt som skjer. Et fargelagt språk – rosa har hun lært av flukten, gult av ilden, fiolett av viljen og blått av kjærligheten.

Flyvende uro. Den vettløse viljen Vigdis Hjort har til å skape noe bestående i denne romanen, forme et bilde av mennesket, griper både som stoff og språk. Sånn sett er det en flygende uro her, en sviende, svimlende melodi. Tilsynelatende – men bare tilsynelatende – enkelt spilt.