Døden i musikken

– I møte med den ytterste grense, døden, har musikk en enestående evne til å bevege og berøre oss. I en tilstand av sorg og tap er vi både åpne og sårbare. Selve mysteriet i musikken treffer oss – uavhengig av ordene, sier musikkfilosof Peder Christian Kjerschow.

Påsken er høysesong for musikalske pasjoner og dødsmesser. I situasjoner hvor vi blir konfrontert med det faktum at alt liv er rammet inn av død, blir vi særlig lydhøre og mottagelige for det uutgrunnelige i musikken, mener­ musikkfilosofen. I møte med ­døden viser dermed musikken sitt sanne potensial.

– En begravelse kan være noe av det fineste man opplever, selv om rammen er den dypeste sorg. Når alt faller sammen, gir musikken form og taler til oss slik at vi retter oss opp. Den gir mening i tilværelsen, i en mer fundamental forstand enn ord kan gjøre, og hinsides alt som kan utlegges og forklares. Ord kan lett innby til argumentasjon, mens musikken er hinsides påstander og kan tale til et grunnleggende behov for ordløs mening, sier Kjerschow.

LES OGSÅ: Sjelen er Kroppens venn

Dødsmesse

Komponist Ragnhild Berstad skrev sitt Rekviem til Kirkemusikkfestivalen i Oslo for tre år siden. Hun står nokså alene som kvinnelig rekviem-komponist: Et søk gjennom musikkhistorien gir ingen flere treff.

– Det har jeg faktisk ikke tenkt over, men det stemmer sikkert. Kvinnelige komponister har hatt vanskelig for å slippe til, særlig med verk i store formater. Men i dag er det ingen gode grunner for at kvinner ikke skulle befatte seg med sjangeren, det er nok litt tilfeldig, mener hun.

Berstad tenker at det må være sterke beveggrunner til stede for å skrive et rekviem.

– Det er noe helt annet enn å skrive en pianokonsert. Mitt imperativ var at min mor døde brått. Ikke lenge etter døde Lars Kverne, som jeg hadde samarbeidet med om å lage glassinstrumenter. Disse omstendighetene ga meg et behov for å gå inn i tematikken rundt smerte og sårhet, og at døden ikke nødvendigvis er noen endelig avslutning, forteller hun.

Bringes til dypet

Ifølge Berstad er det ingenting som bringer oss dypere inn i våre egne liv enn når vi forholder oss til døden.

– At livet skal ta slutt, er noe vi alle strever med å forstå. Jeg tror kunsten er det verktøyet som kan gi nye perspektiver. Man må også ha en viss distanse for å kunne forme noe kunstnerisk, men det er helt avgjørende å ha egne referanser inn mot lidelsen. Vi har alle opplevd sorg, men for at det skal ha gjenklang hos andre er det nødvendig å ta tak i sin egen smerte, sier komponisten.

– Det er skrevet mye musikk om Jesu død og smerte. Hvorfor finnes det langt mindre musikk som befatter seg med oppstandelsen?

– Jeg tror det skyldes at vi mangler parallelle erfaringer i våre egne liv. En soloppgang er vel den nærmeste sanseerfaringen. Det nærmeste vi kommer oppstandelsen i våre egne liv, er muligheten til å overskride smerten – for å komme videre. Kunsten er et nyttig verktøy for å overskride grenser og tre inn i det ukjente. Du kommer deg gjennom noe, uten å skjønne helt hvordan. Der ligger mysteriet, sier hun.

LES OGSÅ: Comeback-kongene

Paradoks

Musikkprofessor Jon Roar Bjørkvold mener at død og smerte pirrer oss og gir dramaturgi og uttrykksmuligheter.

– Paradokset er at Jesu lidelse er lettere å formidle enn oppstandelsen, selv om det er kjernen i kristendommen, sier Bjørk­vold.

Han sammenligner musikken og litteraturen.

– Det tidløst dramatiske i døden er lett å ta tak i. De mørke delene av paletten frister både komponister og forfattere mer enn de lyse. Den positive romanen er ikke så lett å skrive, den ender i beste fall opp som kiosk­litteratur. Smerten og uroen er lettere tilgjengelig, og mer takknemlig å uttrykke – både innen musikk og i litteraturen, sier Bjørkvold.

Musikkviteren leser for tiden den russiske forfatteren Leo Tolstojs roman Anna Karenina.

– I innledningen skriver han at alle lykkelige familier er like, mens alle ulykkelige familier er ulykkelige på sin egen måte. Historien om den lykkelige familie blir fort kjedelig og pregløs. Historien om Jesu lidelseshistorie har dramatiske kvaliteter så det holder: Tenk på sviket, Peters fornektelse og hanen som galer – og døden på korset. Det er et paradoks at jubelen er sterkere til stede i julemusikken enn i pasjonsmusikken: Fødselen er kanskje lettere å hylle enn oppstandelsen. Men vi må ikke glemme at i pasjonshistorien ligger det også et underliggende håp om at døden skal overvinnes, selv om pasjonsmusikken ender med Jesu død på Golgata, sier Bjørkvold.

Glassinstrumenter

Ragnhild Berstad har tro på musikkens mulighet til å treffe menneskelige følelser og komme et skritt videre, bakenfor ordene.

– I mitt Rekviem brukte jeg glassinstrumenter for å betone hvor skjøre livene våre er og hvor lett ting kan falle sammen og knuses. Glass kan skape utrolig vakker lyd, men er også uhyre sårbart, som livene våre. Musikk er min måte å forstå livet på, min egen pust. Og det dreier seg heldigvis om andre ting enn død og smerte. Leken og gleden er der også, og det er alltid en søken etter å komme videre, forteller hun.

LES OGSÅ: Fra gospeljente til popikon

Etter arbeidet med rekviemet følte hun seg helt utladet.

– Å jobbe med noe så eksistensielt – å være i en «på kanten av livet-følelse» i lang tid – tømte meg for krefter. Å jobbe med et så ultimat uttrykk var et slit, og jeg trengte tid på å bygge meg opp igjen, sier hun.

Katolsk dødsmesse med seks faste ledd. Et musikalsk rekviem er vanligvis komponert for kor, orkester og solister. Messen for de døde er en bønn om evig hvile.

1. Requiem ­aeternam dona eis, Domine – Gi dem evig hvile, Herre

2. Kyrie Eleison – Herre, forbarm deg

3. Dies irae – Vredens dag

4. Sanctus – Hellig

5. Agnus Dei – Guds lam.

6. Lux aeterna – evig lys.

(Kyrie, Sanctus og Agnus Dei er også med i ordinær messeliturgi.)

Mange komponister har tilført ekstra satser. I Mozarts Rekviem finnes for ­eksempel undersatsene:

Tuba mirum – Den siste basun

Rex tremendae – Veldig Konge

Recordare – Ihukommelse

Confutatis – Ikke la meg fordømmes

Lacrimosa – Tårer (på dommens dag)