Dobbeltdebuterer­ med ­arbeiderlitteratur

Nylig sa forlegger Bendik Wold her i avisen at du må til Sverige for å finne den nye arbeiderlitteraturen. Det fikk debutanten Jan Kristoffer Dale til å ta kontakt med Vårt Land. Novellen hans, «Arbeidsnever», er nettopp utgitt i antologien Signaler, Cappelen Damms årlige debutantsamling. Her forteller han om en ung mann som sjauer på et bryggeri. Knallhardt slit dag ut og dag inn.

– Da jeg leste Per Pettersons Det er greit for meg kjente jeg meg igjen. Fabrikkscenene der var ­akkurat som å være på jobb på bryggeriet. Der kjenner jeg igjen gutta på pauserommet. Jeg har bilde av Petterson på veggen hjemme, sier Dale og ler av seg selv.

Han ble tidlig bevisst på klassedelingen i samfunnet. Faren er bonde og moren har jobbet i kommunen som «vaskekjerring». Han bruker det ordet og husker at det alltid har vært trangt økonomisk.

– Vi har alltid klart oss, men vi kunne ikke flotte oss, sier Dale.

Jobbet på bryggeri. Etter videregående manglet han et C-språk på studiekompetanse. Han og tvillingbroren ble aldri oppmuntret til å ta utdannelse. Foreldrene gikk rett fra skole til arbeid. Derfor var det naturlig å ta seg jobb på bryggeriet i Arendal da sjansen bød seg. Men mellom skole og jobb hadde han selv et år der han falt mellom alt, bodde hjemme og visst ikke hva han skulle ta seg til. Venner ble plukket opp av Nav.

– På bryggeriet var jeg i fire år ansatt gjennom bemannings­byråer på kontrakter på to og fire uker. Du visste ikke om du hadde jobb. Arbeidsklærne måtte­ vi holde selv, og vi fikk lutsår på beina. Uansett hvor mye urettferdighet jeg så i slike arbeidsvilkår, var det likevel jobben der som reddet meg.

Terapi. Novellen «Arbeidsnever» er skrevet i sinne over å ha gitt fem år av et liv til en arbeidsplass det ikke viste seg å være noen framtid i. Det opplevdes som en terapi å få det ut. Nylig fikk Dale også utgitt en annen novelle i forlaget Kolons debutantsamling Gruppe 14.

– Det er selvbiografiske trekk med usikker framtid i begge novellene. Hvis jeg ikke hadde flyttet ut hjemmefra, ville jeg nok ha lignet på Frank i den andre novellen.

– Når kom tanken på at dette var noe du kunne skrive om?

– Jeg har alltid lest mye. Min mor leste for oss og oppfordret oss til å gå på biblioteket. Selv leste hun i hvert ledige øyeblikk. For min del begynte det med at jeg etter videregående leste mange amerikanske forfattere, som John Steinbeck, Charles Bukowski og Raymond Carver. De skrev alle om stedet de kom fra. Larry Brown, Flannery O’Connor og William Kennedy gjorde også det. Jeg har alltid likt å lese, men følte jeg selv ikke hadde noe å fortelle. Da de brikkene falt på plass, tenkte jeg at jeg også kunne skrive om bygda mi og om det å stå opp og gå på jobb.

Skriver hver dag. Å skrive hver dag har Dale nå gjort i en seks, syv års tid. I 2011 gikk bryggeriet til nedbemanning, og han flyttet til kjæresten i Bergen. Der gikk han arbeidsledig en periode inntil en kamerat oppfordret ham til å søke på forfatterstudiet med noe han hadde­ skrevet. Å begynne dagen på forfatterstudiet kvart over ti på formiddagen var en uvant tilvenning for en som var vant til å jobbe tre skift.

– I en periode følte jeg meg som en slask. Men jeg har aldri tenkt på det som en klassereise.­ Det har mer virket som en klasse­tur. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Elleve medstudenter leser alt du har skrevet. Kjente forfattere er gjestelærere,­ og alle tar det du har skrevet på alvor. Det var både stas og skummelt samtidig, sier han.

Ett steg fra lageret. Samtidig tenker han at han alltid bare er ett steg vekk fra å havne på ­lageret igjen. Nå satser han på at han kan bli norsklærer med skrivingen på si.

Korttidskontrakter er det ­arbeidslivet i dag har å by mange­ unge mennesker. Nye signaler fra regjeringen åpner for mer av dette. Bendik Wolds påstand er at slike arbeidserfaringer i svært liten grad er blitt beskrevet i norsk skjønnlitteratur. Dale­ er enig.

– Av og til gikk vi hjem på fredag og visste ikke om vi hadde jobb på mandag. Mange av ­mi­ne kolleger kom fra andre land i Europa. De ventet hele tiden både på arbeidstillatelse og jobb. Hele tiden var målet å ha jobbet så mye at du i hvert fall kunne få dagpenger om du ikke lenger hadde jobb, sier Dale.

Menneskehandel. Håpløsheten har han ofte følt på.

– Bemanningsbyråene driver på ett vis med menneskehandel. Det er ikke noe godt menneske­syn bak virksomheten deres. Dette blir det bare mer av, ­siden det stadig blir mer attraktivt å bare ansette vikarer, sier Dale.

Ikke mange forfattere i Skandinavia skriver om dette, med nevnte Lundberg som et unntak. Mens i USA finner Dale flere.

– Daniel Woodrell og Ron Rash skriver om de utsatte og fattige. USA har en tradisjon for å snakke om disse tingene, sier Dale.

Enda et amerikansk forfatternavn detter ut av ham.

– Willy Vlautin sier han kjenner mange folk som ikke leser. Hvorfor leser dere ikke? Jeg har funnet så mye trøst i å lese, sier han. Kan han få huket en mann som kommer trøtt hjem fra et nattskift til å lese, så vil det ­være nok for ham. Slik kjenner jeg det også. Jeg kunne tenke meg at de jeg har jobbet med kunne­ lese­ mine fortellinger, kjenne seg igjen og finne trøst. Jeg har ikke noe å si om overklassen. Den kjenner jeg ikke.

Medfølelse. – I novellen om Frank kjenner jeg en dyp med­følelse.

– Takk for det. Jeg kjenner mange som ham – de bor hjemme til de er over førti, har ikke kjæreste eller barn. Og når de vil flytte ut, så blir kanskje foreldrene syke, og de blir boende. Da jeg skrev novellen, kjente jeg selv på dette, sier Dale.

Debuten blir kanskje en ­novellesamling i løpet av året eller neste.

– Hva er det du ønsker med ­litteraturen din?

– Jeg vil fortelle og vise hvordan min lille krok av verden tar seg ut. Jeg vil skrive et lite postkort fra mitt sted i verden. Bygdetulling kommer jeg alltid til å være, sier Jan Kristoffer­ Dale.