Dikt i vilden sky

Kjente og mindre kjente poeter ble invitert da Gyldendal satte seg fore å lage ei bok med dikt for barn, som skulle ha potensial til å bli en klassiker. Målsetningen er prisverdig, om man enn kan mene at det er å begynne i feil ende. Klassikerstatus er noe som oppstår når ei bok viser seg å fange folks interesse selv lenge etter at den er utgitt. Jeg skal ikke påta meg å spå om det i dette tilfellet, men at boka har interesse her og nå, er sikkert.

Tyter. Et av de mest originale diktene er bidraget fra Vilde Heggem. Lyrikeren som debuterte i 2007 med boka Akkurat her er det det verker (Oktober), har slitt seg fri fra rim og metrisk oppbygning, men selv om teksten er som en blokk, er den ikke uten rytme. Ordene som gjentas og hekter seg på hverandre blir et lite byggverk, som under veis og når det står der og er ferdig, er et av de mest fantasisprengte og språkstimulerende i boka. Det handler om et tre, en eng og gresset som vokser der. Det er besnærende frodig. Man formelig føler at ordene vokser og tyter fram, sammen med gresset. Dette diktet er også et eksempel på at god poesi ikke kjenner aldersgrenser, for dette er like givende for voksne som for barn.

Dialekt. En helt annen karakter har Nicolai Houms dikt-fortelling som handler om «Jeg og far og søstra mi» som bodde oppi skauen med 14 mil til neste kåk. I vers etter vers males det fram en morsom historie på bred dialekt om denne lille familien og hva som hendte da Kim Trong Lee flyttet inn på nabogården sammen med de to barna sine. For fattern var meget skeptisk: «Dem folka der, dem spiser hund./og slår deg ned helt uten grunn./Og er du dum og tar en blund,/så tenner de på bula.». Rimene i dette diktet er her og der hentet bakerst i skuffen, men det svinger, særlig fordi det henger godt på greip sammen med slang-uttrykkene som også gir farge til fortellingen.

Og så har vi «Det lange diktet om prinsessen og kongen som ville finne ut av det halve kongerikets tilstand». Dette diktet av Sara Li Stensrud er også, som den lange tittelen antyder, en fortelling. Den er bygget opp med en kombinasjon av fortellende mellomstikk, og noen korte strofer som rimer som bare rimordboka kan:

«En busk

Et tre

En BMW

Noen byer

Og revyer

Og en kabaret

Et lår

Et kne

En laksefilet

med godt renommé

og stor suksess

i NSB,

sa prinsessen.»

Humor. Grepet her er det samme som preger flere av diktene i boka, der man utnytter humoren som ligger i overraskende sammensetninger og vedvarende enderim. Sånne virkemidler har godt jordsmonn hos barn, og er til og med ofte brukt i språkopplæringen, så det er ikke rart at mange tyr til det. I dette tilfellet, mener jeg også at det fungerer godt, fordi det ikke bare er en assosiasjonslek. Hvis diktet bare består av pussige ordkombinasjoner uten rytme og retning eller vilje, blir det ikke interessant.

Et annet dikt som lever frodig på sida si, er Erlend Loes lek med de tre stavelsene i ordet appelsin, og Mari Bremnes Eses «Rulle med R». Hun utmaler her hvordan det kan gå med en fireåring som ikke kan si r. Lulle spiser lis og maklell, laklis og kalamell, til han endelig en dag får tunga til å lystre, og blir Rulle med r. Det er en historie om kamp og mestring, morsomt fortalt på vers.

Og så er det Gro Dahle, som igjen begår et lite mesterverk. Det handler om en hund og en katt, og naturligvis mye mer. Dette er et dikt som åpner opp, som tilbyr forløsning til utfordringene når man sliter med forbudte tanker og følelser, og mildner smerten.

Og mens vi snakker om det forbudte… Ingelin Røsslands bidrag i boka («Amputasjon i tre deler») er en dialog rundt hva som skjer hvis man river kroppsdeler av ei krabbe eller sjøstjerne. Dette er ikke noe barnedikt i vanlig forstand, hverken formelt eller innholdsmessig. Temmelig ubehagelig er det også, uten at det skal være noe argument for at slikt som dette ikke går. Diktet kommer i samme opprørske avdeling som Linde Hagerup sitt dikt om Sinte Gunn.

Drops. At diktene i boka er så forskjellige, er egentlig en stor fordel. For liker man ikke det ene, kan man glede seg over det andre. Og noen har frodige formuleringer man kan gå og suge på som var det drops. Og i alle fall har man Lillebjørns bidrag til trøst:

Å miste et ark fullt av minner

er trist. Kanskje kjedelig dumt?

Men den som kan lete, den finner

et ark som er spennende tomt!

Et sammenbindende element i boka er illustrasjonene, som Yokoland (et designstudio og kunstnerkollektiv med varierende medlemskap) står for. De har utstyrt diktene med stiliserte figurer i knall farger som veksler fra oppslag til oppslag. Direkte vakkert er det ikke, men det fanger opp humoren og villskapen, og dette moderne formspråket har i kraft av sin klarhet trolig appell til de mange barn. En morsom, liten detalj røper at gruppa har bedrevet helhetlig tenkning: Gyldendal-treet på omslaget er innbakt i illustrasjonen.