Kultur

«Det finnes alltid en vei, og hvis den veien butter, kan du snu»

Anne fra Bjørkely er en god «hånd» å holde i når en føler seg utenfor, misforstått, mobbet. Nå er hun her igjen - helt og fullt og i beste velgående.

Da Lucy Maud Montgomery skrev ungdomsboksuksessen om den viltre fattigjenta Anne fra Bjørkely (Anne of Green Gables) i 1908, var kvinners og barns rett, religion og tvilsomme regler for hva som var riktig og galt i samfunn og skole, en del av bildet. Men det forsvant. De to første, norske oversettelsene luket ut omtrent halvparten av teksten, den med føringene. Antakelig i den «gode» hensikt å gjøre boka til en «ekte» barnebok. Gjennom en ny, språklig intens og tekstnær oversettelse, er Anne komplett igjen på norsk, på høy tid.

Gjør klønete ting

– Du må unnskylde om jeg begynner å gråte mens vi snakker, sier oversetteren Kristina Quintano: – Anne fra Bjørkely er veldig under huden på meg, jeg «var» Anne da jeg vokste opp. Anne var min identifikasjonsfigur.

– Millioner har forholdt seg til Anne i løpet av hundre år, det er vel knapt et land som ikke har den på eget språk. Du står for fjerde oversettelse til norsk. Hva er det som gjør at Anne aldri slutter å «virke»?

– Det er uendelig mange årsaker. For det første er det en enestående roman, litterært sett. Ellers: Det er jo sånn at ungdom har lett for å bli misforstått. Vi gjør klønete ting når vi er 14 og vi gjør det med beste intensjoner. Så går vi på trynet og blir forferdelig lei oss - men så reiser vi oss igjen, begynner på nytt. Det gjør i hvert fall Anne fra Bjørkely, der ligger det en gjenkjennelse. Mange går jo rundt med et behov for å bli anerkjent og sett – Anne gjør alt hun kan for å bli sett hele tiden, og hun blir jo sett, men noen av de tingene hun gjør, får de underligste konsekvenser. Hun er på mange måter alt det en 14-åring ikke skal være: Hun handler før hun tenker, snakker for fort og altfor mye i klasserommet, hun evner ikke å høre på hva andre sier, hun er sta som et esel, ufordragelig sta. Samtidig er hun kjempeinkluderende og vil egentlig at alle skal være venner, hun er virkelig på evig jakt etter bestevenninnen. Hun er ei jente som bare prøver å finne sin plass. Jo, helt personlig, jeg – som mange – «var» eller «er» Anne.

Usikre unge og barn

Anne fra Bjørkely er historien om et foreldreløst barn, som ved en feiltakelse blir sendt fra et barnehjem til en familie som trenger guttehjelp på gården. Der starter et eventyr om og midt i det sprudlende livet.

– Jeg er sikker på at Astrid Lindgren har lest bøkene. For meg er Pippi og Madikken hver sine sider av Anne fra Bjørkly. Anne spaserer jo også på et låvemøne og ramler ned. Hun er (tilsynelatende) sterk og guttete, hun finner løsninger på det umulige. Men Anne er også så mye annet, hun er høyaktuell når vi snakker om mobbing og barn som sliter på skolen, om jente- og kvinneverd og kvinners utdannelse, om naturen, om sterke religiøse følelser. Jeg er lærer selv – og imponert over Montgomerys enorme innsikt i unge jenters liv og tanker, hun har stor kunnskap om en skolehverdag som på mange måter er lik dagens. Hun er moderne.

Butter veien, kan du snu

– Og bør altså leses i skolen, nå?

– Ja, det tenker jeg. Den må introduseres på nytt. Jeg tror mange lærere bruker den, eller deler av den, allerede. Da jeg var lærer, tok jeg Anne med inn i klasserommet – nettopp når elevene var motløse, skoleleie. I stedet for å stille opp med «ja, men, i Afrika har barna det verre, de får ikke på skole», gir Anne positive svar. Hun sier for eksempel at: «Det finnes alltid en vei, og hvis veien butter, så kan du snu». Og det går som en rød tråd gjennom slutten av boka at «for bare noen uker siden så jeg stien og den var rett og jeg visste hvor jeg skulle, men nå kommer det en sving, da kommer det andre muligheter». Dette at livet er fullt av valg.

Annes aftenbønn

– Hvorfor var de delene som handlet om Annes tro noe av det første som ble kuttet i gamle oversettelser?

– Man mente nok det var for «vanskelig». For det har jo et forløp, og det beskrives grundig. Anne har jo ingen tro, men hun krongler seg frem til den. Når hun kommer til Bjørkely og ble spurt om hun ikke skal be aftenbønn, så vil hun jo det – hun må bare få vite hvordan man gjør det. Og så ber hun slik, for å tilfredsstille sine foresatte. Dette er jo – og det tror jeg gjelder veldig, veldig mange – alderen hvor man faller på plass i sin tro, blir konfirmert eller ikke, fordi venner gjør det.

– Det skjer tilfeldig?

– Ikke tilfeldig, men jeg tror at mange kunne ha valgt en «annen» tro enn de gjør, avhengig av hvem man møter, hvem man vil tilfredsstille og bli sett av, i det hele tatt hva man trenger der og da. Etter hvert setter Anne seg ned og ber for sin genuine tros skyld. «Gud er i himmelen og alt er godt på jorden», er siste linje i boken. Den kunne godt ha stanset før, for eksempel ved «veien var ikke slik jeg trodde, men den ble akkurat like fantastisk». Men dette er Mongomerys bevisste valg. La oss ta ett sitat til: «Beslektede sjeler er ikke så sjeldne som jeg trodde før. Det er fantastisk å oppdage at det finnes så mange av dem i verden..»

Barbeint i blomstereng

Anne er et naturbarn - naturen er hennes, hun er naturen. Naturen er hennes nærmeste, når det kniper som verst.

– Hun er jo merkelig. I motsetning til alle gutteheltene fra samme tid, som fikk lov til å være ute i naturen eller jakte på pirater, blir Anne satt på kjøkkenet for å lage mat før hun går ut. Men så fort hun er ute, løper hun barbeint gjennom blomsterengene og setter navn på alt. Hun synes ikke naturen har gitt plantene gode nok navn, så hun gir dem nye – i pakt med sin egen oppfatning av dem. Da jeg oversatte, følte jeg at jeg måtte ut i naturen selv for å se hva hun egentlig så. Anne beskriver naturen akkurat slik den fremstår for henne. Og synes det er helt rettferdig.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Anne for alle

– Når møtte du Anne fra Bjørkely for første gang?

– Det var tidlig, jeg var sånn rund sju. Og jeg leste Silkesvarten, jeg var både Anne og Silkesvarten – til mine foreldres store fortvilelse. Som Kristina spiste jeg bare fra gulvet, og jeg gikk rundt i stuene våre og snakket i lange, svulmende setninger ... og ba, for det hørtes så vakkert ut. Men når begynner man? En kan fint starte i førsteklasse, jeg brukte den sammen med 14-åringene mine på skolen, selv er jeg 39 og like fascinert og jeg kjenner en 80-åring som gråter av glede når hun leser den.

– Det er ingen lettlestbok?

– Det er den ikke. Noe er lett, noe er kronglet. Det er forståelig at noen fristes til å ta ut deler, men for hver bit man tar ut, blir Anne mindre.

– Og det er heller ingen mosegrodd ungpikeroman?

– I hvert fall ikke mosegrodd. Og det har gått opp for meg at boka leses, og har hele tiden vært lest, av gutter, like mye som jenter. Forrig helg var jeg i Stockholm for å snakke med en forfatter jeg setter pris på, ......... . Plutselig, mens vi satt der og snakket, sa han at ingen karakter i litteraturhistorien har inspirert ham mer enn Anne fra Bjørkely. «Unnskyld!», sa jeg. «Jo, det var ikke moro å være 14 år og gutt. Så jeg var Anne», sa han. «Nei, jeg var!», sa jeg. «Jeg også», sa han. Så du skjønner ...

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur