deLillos på liv og død

Først rusler Lars Lillo-Stenberg selv inn med gitaren sin. Han forteller historien om da han var åtte år og hørte Neil Young for første gang: «Det var et snev av Jesus». Slik etablerer han forbindelsen til sitt musikalske forbilde, før skuespillerne og resten av bandet entrer scenen så festen kan starte. Tekstene er kjente og scenerommet blått som sørlandskysten en sommerdag. Men bakom lurer døden.

Livsfrise. For det er langt mer enn en deLillos-kavalkade vi blir presentert for når Ole Anders Tandberg har laget teater av sangene til den folkekjære, snurrige og mangfoldige låtskriveren Lars Lillo-Stenberg. Tekstene er satt sammen til en livsfrise, der ungdom blir voksne, og alvoret dirrer. Sånn har det vært med deLillos siden starten i 1984, men aldri skjønte vi det så godt som nå. Livet er en liten dings er blitt en forestilling med søkk av alvor innimellom forelskelser, fester og lyse sommerdager.

På et scenegulv fylt av noe som kan være svaberg, eller puter på et gulv under en fest, eller livets bratte bakker, danser, hopper, synger, klatrer og kliner de sju skuespillerne som er med. De spiller ikke roller, her er det tekstene som har hovedrollen, men inngår likevel i en løst spunnet fortelling om forelskelser, lengsel, svik, ensomhet, savn og hurra-meg-rundt. Ole Johan Skjelbred er forelsket i Andrine Sæther, som blir sammen med Tom A. Haug, som ikke er forelsket i Marika Enstad, men hun gir seg ikke likevel. Gisken Armand føler seg ensom, det samme gjør Thorbjørn Harr, mens Eindride Eidsvold forsøker å finne fotfeste i en tilværelse han ikke helt forstår. Sammen utgjør de et usedvanlig sprekt team, som ikke bare skal spille teater, men synge og danse så spruten står.

Vellykket miks. Alt er fortalt, følt og formidlet gjennom deLillos-tekster. Kjente og kjære eller uvante og overraskende framført av skuespillerne, eller av Lars Lillo-Stenberg selv, og med bandet som aktivt medvirkende på scenen. Tempo og stemningsskifter sitter som det skal i det som hverken er konsert eller teater, men en vellykket miks av begge; et nytt sceneuttrykk som skaper ettertanke midt i gjensynsgleden.

Når teppet går opp etter pausen, er scenebildet mørkere og været kaldere. Folk er blitt 40 år, rastløsheten melder seg, og skriket etter mening blir dypere. Oppbrudd og kriser tar overhånd, mens dansen går i nye parforhold. Men siden dette er deLillos: Kanskje hjelper det å se en film om pingviner? Eller tenke på mor? Eller synge gamle sanger om igjen? Det vemodige, småpussige og nesten banalt enkle er aldri langt unna, heller ikke når det dundrer i vei mot dødens avgrunn. Og kanskje venter det en rockekonsert rundt neste sving.

Susende flott. Slik er forestillingen blitt et nostalgisk møte med gamle og nyere deLillos-låter, men også et fornyet møte med en tekstforfatter som vil mer enn å stryke oss etter håret. Det er blitt en susende flott konsert, men også teater for tanken. Godt å se på, flott å lytte til, i perfekt blanding mellom rocka og røft, sårt og ømt .