Musikk

De berger kulturarven

En norsk poet og sju hundre barn fra Bangladesh – kan de sammen klare å redde bengalsk sangskatt fra å forsvinne?

I en liten leilighet i Oslo bor Wera Sæther. Veggene bugner av bøker. På stuebordet ligger fargerike bilder fra hennes mange reiser til Bangladesh sammen med hennes tre kamera. En bred madrass på gulvet med østlige tepper og puter gjør nytte som sofa. Her holder hun altså til med hele sitt mangfoldige engasjement, Wera Sæther. Utdannet psykolog, forfatter og fotograf. Og så har hun satt seg fore å gjøre hva hun kan for å redde bengalsk sangtradisjon.

Tatt av sangen. – Hvordan har det seg at du nå befinner deg som leder av en organisasjon som driver 17 sangskoler nord i Bangladesh?

– Jeg ble fullstendig tatt av sangen da jeg besøkte landet i 1998. Egentlig kom jeg for å studere jord og vann i de druknede områdene mellom de store elvene i Rangpur. Men jeg ble så grepet av sangen jeg ble møtt med, og forsto snart at den var truet fordi ingen spurte etter den. Noen ønsket den aktivt vekk, og fordi annen musikk, som Bollywoods låter, lå i lufta. Etter hvert fikk jeg kontakt med en musiker som kunne være lokal koordinator, og jeg reiste hjem for å forsøke å få noen med meg til å gjøre noe i denne situasjonen, sier Wera Sæther.

Resultatet så langt, er 17 sangskoler for til sammen rundt 700 barn, et lydstudio, et arkiv med innsamlet tradisjonsmusikk, ei god gruppe av folk som både er grasrotorganisatorer og musikere. Arbeidet støttes fra Norge av hundre medlemmer i en liten organisasjon som kalles Suno Norge. De betaler en årlig medlemsavgift, og støtter ellers opp etter lyst og evne. De driver 17 skoler rundt omkring i fattige landsbyer for til sammen rundt 700 barn. I tilknytning til hovedkvarteret har de også bygd et slags «internat» for en gruppe særlig talentfulle barn. I spissen for alt dette er Wera Sæther. Hun er ikke noen organisasjonspamp, slik det er mange av i Bangladesh. For folk hun har kontakt med der, er hun kunstner, og Ma, som betyr mor.

Kontroversielt. Wera Sæther setter seg ved datamaskinen og leter fram en av de mange videoene hun har liggende etter forrige besøk. Jenter og gutter i fargerik finstas kommer fram på skjermen. Alvorlige ansikter i dyp konsentrasjon. Bak dem står halve slekta og hele landsbyen og betrakter. Et strengeinstrument klimprer i gang en melodi, og et av barna lukker øynene, løfter armene og begynner å synge. Det låter skjørt, vakkert og sårbart, og har samtidig en melodiføring med århundrenes ekko i seg. Jeg kjenner hvordan det tar tak dypt der inne et sted, og jeg forstår med ett hvordan Wera Sæther kan ha hatt det da hun den gangen i 1998 ble så grepet av denne musikken at hun bestemte seg for at noe måtte gjøres for å hindre den i å forsvinne.

– Sang er kontroversielt i dette samfunnet. Bengalerne elsker sin sangtradisjon, og hinduene bruker sang i sin gudsdyrkelse. Mer enn halvparten av barna våre har bakgrunn i hindutradisjonen. Flertallet av de bengalske muslimene er tolerante. Innenfor islam fins det mange måter å praktisere religiøs hengivenhet på. En av disse, sufitradisjonen, har sang som religiøst uttrykk. Den er dogmatisk sett svært åpen. Åtti-hundre av barna våre kommer fra denne tradisjonen. Men en liten minoritet blant bengalske muslimer vil ikke ha sang i offentligheten. Især ikke jenters sang. De er riktignok i minoritet, men kan være ganske militante, forklarer Sæther.

Sang som brubygger. Men hun har også erfaring med at sangen kan bygge bru mellom disse religiøse gruppene. De synger hverandres sanger med stor innlevelse. Og de gir uttrykk for at det er viktig for dem å få lære disse sangene. Det er ikke noen målsetning at de skal bli profesjonelle musikere, men arbeidet med kulturarven beriker dem i livene deres, slik norske barn har utbytte av å gå på kulturskolen, bare i enda større grad. Wera Sæther har spurt dem hvem de ville ha vært hvis de ikke hadde fått synge. Hun fikk sterke svar:

En gutt: Jeg ville vært en ørken.

Ei jente: Jeg ville vært en hushjelp i andre folks hus.

Ei anna jente: Jeg ville ikke kjent meg selv.

Og enda ei: Jeg ville vært giftet bort.

– Jeg tror at det å delta på sangskolen gir disse barna mye mer enn bare sangferdigheter. De lærer også å skrive bedre, for de må notere ned lange sanger og lære dem. Men noe av det som er viktigst, er kanskje at de får flere voksenkontakter. Jeg tror det beskytter dem. Fattige barn i Bangladesh er så sårbare for voksnes påfunn og vold. Og det er faktisk et stort problem at mange jenter blir giftet bort tidlig, sier Sæther.

– Har dere hatt problemer med noen av lærerne dere har avtale med?

– Enkelte utfordringer har det vært, som at noen er dovne, ikke holder avtaler eller ikke klarer å lære bort ordentlig. Men vi har heldigvis ikke opplevd skrekkelige svik, og noen lærere er så gode at vi har ventelister av barn som gjerne vil begynne, sier Wera Sæther.

Død og frihet. Nylig har også Rikskonsertene engasjert seg i arbeidet. De støtter instrumentopplæring med et årlig beløp i tre år. Dessuten har de gitt penger til en liten konsertturné med noen av barna som kunne være borte hjemmefra og som har «bhab» – det betyr «mot til hengivelse i sang». En dobbel-CD er også produsert i regi av Suno-Norge: Songs of death and freedom. Her spiller organisasjonens faste musikere på fiolin og forskjellige tradisjonelle instrumenter, som dotara, khamak, dhol, ektara, fløyte og mandira mens ungene synger. Wera selv har tatt bildene til omslaget, bidratt til utvelgelsen av sangene og oversatt tekstene til engelsk. Hun har nemlig lært seg bengali i løpet av disse årene. Med plata følger også en kort presentasjon av arbeidet.

– Hva er den største utfordringen for dere?

– Det vanskeligste er å få flere til å være med på å støtte dette. Gi oss hundre entusiaster til, som også er trofaste, og mange vil bli lykkelige! Vi trenger folk som forstår betydningen av at egen stemme og kunst er viktig, også for fattige mennesker. De behøver strengt talt ikke gjøre annet enn å bidra med et lite eller større månedlig eller årlig pengebeløp, som uavkortet – helt uten administrasjonskostnader – brukes til driften.

Smiler Wera Sæther, – den milde, men eventyrlig standhaftige poeten som fant en livsoppgave i å kjempe for et annet lands musikktradisjon. Så inderlig har hun gått inn i dette, at hun ikke lenger vet sikkert om hun er helt norsk. Nervepunktene ble så solid satt i vibrasjon av et barns sang den gangen for lenge siden, barnet hun siden lærte å kjenne som Rehana, at siden har solidariteten med den asiatiske livsfølelsen tatt bolig i henne.

Les mer om mer disse temaene:

Marianne Lystrup

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk