Da Capo så lenge helsa holder

– Nå for tiden reiser jeg og Philip Kruse rundt med et Da Capo allsang-opplegg på eldresentre og kulturhus, hvor gamle slagere fremdeles blir som nye. Hvorfor gi seg med det man trives med, og tydeligvis også andre fremdeles liker? spør Vidar Lønn-Arnesen.

Han har vært slagergeneral i NRK i 50 år, og bruker pensjonsalderen til å reise rundt med de samme gamle låtene.

For 70 år siden, i fredsåret 1945, satt Vidar Lønn-Arnesen på utedoen hjemme i Horten og hørte hallodamen Lille Graah ønske velkommen til Norsk rikskringkasting. Femåringen takket og tok imot invitasjonen.

«Ti i skuddet»

– Lysten til å jobbe med radio var vekket. Jeg tenkte at det måtte være fantastisk å kunne snakke til hele Norge på den måten. Og interessen avtok ikke akkurat da jeg senere lyttet til programmene til Rolf Kirkvaag og Erik Diesen, ofte sammen med mormor som var like bitt av radiobasillen som meg. Sent lille julaften hørte vi på programmet «Innspurten», og jeg ante ikke da at jeg selv skulle bli programleder for «Kvelden før kvelden», som det skiftet navn til. Senere ble det Radio Lux, før jeg og en kompis kunne spille slagerfavorittene på vår egen piratradio i Horten. Politiet stoppet oss etter to år.

Det ble «Ti i skuddet», det første skikkelige pop-programmet i NRK, som skulle bli inngangsbilletten til drømmenes hus på Marienlyst i Oslo. I år har programmet 50-årsjubileum i år, og programlederen gjennom 25 år, regner med at det blir en markering på NRK P1 Pluss.

– Men det satt langt inne. Musikkavdelingen i NRK likte ikke at en ung jypling fra barne- og ungdomsavdelingen skulle spille musikk på lufta som ikke de hadde valgt ut, attpåtil pop, og ikke jazz, som var mer stueren radiomusikk på den tiden. Det ble møter hvor all verdens varsellamper lyste, men til slutt skar daværende kringkastingssjef Torolf Elster igjennom, og ga grønt lys for en slagerkonkurranse med mentometerknapper. Det var allerede blitt gjort på «Tio i topp» i Sverige, og jeg fikk ideen til en norsk versjon da jeg var i militæret tidlig på 1960-tallet. Det første programmet hadde én jury med mentometerknapper på Eidsvoll landsgymnas, og én i studio i Oslo. Roger Millers «King of The Road» vant.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Traff kona i resepsjonen

– Hva er ditt beste minne fra livet?

– I jobbsammenheng er det så mange minner at det er vanskelig å velge. «Ti i skuddet» var viktig, særlig der og da, blant annet fordi det var det programmet som ga meg innpass i NRK. Der ble jeg hele mitt yrkesaktive liv. Men det ble også et blinkskudd på kjærlighetsfronten. Den søte, unge sekretæren Tove som tok i mot meg da jeg skulle intervjues for jobben, skulle bli kona mi. Tove og jeg har vært sammen i 50, og gift i 47 år, nå. Da vi fikk de to barna våre, skulle naturligvis dét bli veldig gode minner, de aller beste, må jeg si.

– Hva har du brukt for mye eller for lite tid på i livet?

– Da ungene var små, var jeg mye på reise. Kanskje ble det litt for mye, men det har jo gått bra med dem. Siden både kona og jeg jobbet i NRK, hendte det også at de ble med på jobben og reisene. Dét tror jeg de syntes var artig.

Dro på hytta i protest

– Hva gleder du deg mest over?

– At jeg har en flott familie, og at jeg har hatt god helse. Nå er jeg riktignok operert i den ene hofta, og er sykemeldt til 1. mars. Snart skal også den andre hofta til pers, men det går nok bra det også. Ellers har jeg alltid gledet meg over å ha en interessant jobb som jeg trives med, og ikke bare utfører. Jeg har fått utarbeide og utvikle en rekke programprosjekter, fått inspirere mennesker rundt meg, og selv blitt inspirert, både i radioen og i fjernsynet - med fritt spillerom og stor takhøyde fra arbeidsgiveren.

– Unntaket var da NRK fant på det de kalte formatering; nemlig at all musikk som skulle spilles på radioen skulle bestemmes av en såkalt ekspertgruppe på Tyholt i Trondheim. Jeg kalte dem bare «mafiaen», siden det ikke var noe slingringsmonn. Formateringen var en skikkelig rød klut for meg. En gang jeg skulle være gjesteprogramleder i «Reiseradioen», fikk jeg beskjed om at det var de 10 låtene på arket foran meg som skulle spilles. Jeg sa; «nei, jeg kan spille seks av dem, men resten av sangene vil jeg selv velge, slik at de passer til innslagene mine. Enten får jeg det som jeg vil, ellers drar jeg rett på hytta». Jeg dro på hytta.

LES OGSÅ: Prøysen måtte sensureres

Seniorsaken

– Er det noe du uroer deg over?

– Selv om vi lever i et velferdssamfunn, har jeg lenge vært opptatt av de eldres menneskeverd og rettigheter. Det er ikke så greit å bli gammel, heller ikke i Norge. Derfor var jeg med å danne Seniorsaken i 2002, hvor vi i starten var de reneste vaktbikkjer for eldres rettigheter her i landet. Vi gikk i fakkeltog i Kongsberg, og hadde allmannamøter i Oslo. Vi jobbet for å få inn eldres rettigheter i radio og TV, vi truet med rettssaker når vi ikke ble hørt. Vi rett og slett hjalp de eldre å få et ansikt i offentligheten. Etter hvert ble dessverre Seniorsaken så mye annet i tillegg til dette, også for yngre folk, at jeg opplevde at de viktigste tingene ble skjøvet nedover på lista. Derfor trakk jeg meg i fjor som leder for ressursgruppen.

– På hvilket viktig område har du skiftet mening?

– Jeg kan ikke si det har vært noen radikale endringer. Men da dataalderen satte inn for fullt, påla NRK de ansatte å lære det kjapt, og for flere av oss buttet det litt i starten. Hvorfor slikt hastverk, tenkte jeg. Nå blar jeg med stor glede i e-aviser, og er glad for å slippe alt papiret når jeg leser.

– Hva med de nyere musikkstilene og formatene?

– Der har jeg nok ikke vært like flink, hverken når det gjelder for eksempel hip hop, som for meg er nokså uforståelig, eller nedlasting av musikk. Jeg mener musikk gjør seg best fysisk, slik jeg tidlig ble glad i 78-plater, deretter små singelplater, for ikke å snakke om LP-en, med dens lydforbedring. Da CD-en kom, syntes jeg den låt dødt, men den var jo så mye enklere å håndtere, så jeg ble glad i den likevel. Det viktigste er at det er en god melodi man kan nynne til, og slik musikk lages jo nesten ikke lenger.

Minnene fra krigen

– Hvilken alder er den beste?

– Det avhenger av så mye, ikke minst helsa. Likevel vil jeg i utgangspunktet si at en hver alder har sin egen sjarm og utfordring. 20-åringene er som regel frie og franke med livet foran seg, 40-åringene er ofte etablerte, hardtarbeidende, og litt bekymrede tenåringsforeldre, mens 60 pluss-generasjonen, der jeg er, holder koken så godt vi kan, med våre naturlige plager. Jeg har selv prøvd å nyte hvert alderstrinn.

– Hva er egentlig meningen med livet?

– Hvem kan vel gi et fullgodt svar på det? For meg handler det om at vi er kommet til verden, og deretter får prøve å gjøre så godt vi kan med den tiden vi er tildelt her på jorda. Det handler ikke minst om å bry seg om hverandre, men også bry seg om jorda vår, som mange ser ut til å gjøre sitt beste for å ødelegge. Når det gjelder de virkelig store spørsmålene, er jeg ikke et typisk religiøst menneske. Ikke aktivt, i hvert fall – det må i så fall være noe som på en eller annen måte lever inni meg.

– Hvordan husker du oppveksten din?

– Trygg og god. Da mor skulle ha meg, måtte hun flykte fra byen fordi det var en trussel om å bombe Horten. Jeg opplevde hele krigen, og husker at jeg fire år gammel så Marinens hovedverft, som tyskerne hadde tatt, bli bombet av engelskmennene. Jeg kan fremdeles erindre skrikene. Atskillig bedre minner er da morfar lagde trefigurer av blant annet Bastøyferga og tog for meg.

– Hva vil du si til en som er ung i dag?

– Lev fullt og helt, så godt du bare kan, midt oppi miljøproblemer, trusler, vold og motsetninger. Vær kreativ og positiv, ta inn inntrykk, vær alltid ærlig, og prøv så godt du kan å forandre det som er dårlig på en fredelig måte.