Cornelis’ sørgelig liv

Den norske rockeren fyller rollen som Cornelis med ansikt, kropp og stemme. I en scene tidlig i filmen er han på vei inn i en fest sammen med sin kjæreste, da han oppdager Fred Åkerström. Han setter seg ned ved den gretne trubaduren som allerede er et kjent navn. Cornelis uttrykker sin beundring og drister til så si at han selv «spelar lite». Da slår Åkerström umiddelbart på glasset, og introduserer den ukjente Cornelis. Antagelig ser Åkerström for seg at han skal stanse kjeften på den nyankomne.

Cornelis slår noen akkorder og straks er han i gang med «Mördar Anders» til publikums og etter hvert grinebiter Åkerströms store begeistring.

Scenen har en umiddelbarhet i uttrykket, og Husby fremstiller den ukjente Cornelis’ jomfruelighet slik at vi får følelsen av å være til stede i det øyeblikket at en trubadur blir født.

Koloritt. Det er lagt ned et møysommelig arbeid med å gi filmen autentisitet ned i de minste detaljene. Det gir små gisp av gjenkjennelse når man plutselig er tett på et sengetøy full av runde 70-tallsbomber eller når en tar seg i å nikke til kaffekopper, gitarkasser, klesmoter og ikke minst hårfrisyrer som gamle kjenninger.

I en scene etter at trubaduren er kommet ut på turné og hans første plate har solgt i tusentall, ser vi ham saumfare en hvit Ford Mustang som han kjøper kontant for 25.000 kroner.

Siden også Cornelis selv var en forfengelig mann som pleiet sitt utseende, er filmens pietet overfor stiltonen med på å gi fortellingen troverdighet fordi den dermed også korrigerer myten om at han bare var en «lortgris» som han synger om i «Slusk-blues» – «Sånna som jag burde sättas i bur, eller hur?» Og ganske riktig: Første tur med Mustangen, ender i hans første fengselsopphold.

Poetisk. Selv om Cornelis' livshistorie går jevnt utfor bakke, mangler den ikke lykkestunder og kjærlighet. Både forholdet til sønnen Jack, hans mor og Cornelis neste hustru, er vakkert skildret. Derfor berøres vi også av nedturene, redselen og sorgen som han plager sine nærmeste med når han gyver på dem med sin grunnløse «svartsjuka». Han skyller piller ned med alkohol og blir en pest for dem han skriver sine vakre kjærlighetsviser til.

Et av filmens vakreste øyeblikk er en scene der «Fredrik Åkares morgonpsalm» får overta: «Kom till mig under täcket/ Dela min ensamhet/ Nu är vi lika gamla/ Kom låt visiret ramla/ Kom tänd ett litet bloss/ Strö granris över oss/ Strö granris över oss».

Krigstraume. Tvilen melder seg imidlertid på et av filmens sentrale anliggender. I et tradisjonelt psykoanalytisk grep er det historien om den lille, hollandske gutten Cornelis som skal forklare de demoner som herjer i trubadurens sjel. Morens fortvilte skrik når nazistene tar gutten fra familien for å legge ham inn på sykehus, kjøres i flashback. Det gjør også vakre nonners inderlige kyrie eleison.

Slik blir krigsminnene og sykehusoppholdet holdt frem som forklaringen både på hans urolige sinn så vel som på hans musikalske inderlighet. Det kan godt være at dette er både innsiktsfullt og riktig, men i filmen blir det bare stående som påstander, eller i beste fall antydninger som ikke blir utviklet.

Sjangertrekk. Filmen toner ut med «Turistens klagan» - sangen med de glade ungene på Karl Johan som spilles hver sommer i Reiseradioen. Det er med den sommerslageren som med «Svantes lykkelige dag» at vi lar tonene forgylle vår dag uten å tenke mer på innholdet i visene. Svante tar våre på sin ene, lykkelige dag, mens trubaduren som setter sitt eneste håp til barna, ligger i sin hotellseng og ser en kullsvart rovfugl over sitt hode og høre en gal dame synge i naboværelset.

Fortsatt synger unge mennesker Cornelis’ sine sanger utenat. Etter denne filmen, vil «Mördar Anders» antagelig klinge enda mer desperat.