C. S. Lewis på Freuds divan

Ute på den broen kan det gå hardt for seg. På et scenebredt persisk teppe står Freuds berømte divan til venstre. På motsatt kant er psykoanalytikeren forskanset bak sitt skrivebord. Han lider av fremskreden kreft i munnhulen og vil selv bestemme dødstidspunktet. Men først er det en han vil møte.

I en 120 minutter lang dialog utspiller det seg et ordskifte mellom ateisten og den troende som på mange måter ligner den som Richard «Darwins rottweiler» Dawkins og andre ateister har spilt opp til det siste tiåret. Freuds siste møte viser at det er lite nytt i det aktuelle ordskiftet. Frontene var harde allerede for 74 år siden.

Krigsutbrudd. 83 år gamle Sigmund Freud er bosatt i London som flyktning. Det er dagen da England erklærer Tyskland krig. Den aldrende psykoanalysens far har viet resten av sitt liv til «å forstå mer av virkeligheten». Fra bekjente har han hørt om forfatteren C.S. Lewis og invitert ham til en samtale fordi han «vil vite hvordan et menneske med Deres intelligens, en som delte min overbevisning, plutselig kan gå bort fra sannheten og omfavne en giftig løgn.» Han er kledd i sort dress, og pleier munnhulen med et hvitt lommetørkle.

C.S. Lewis er kledd i Harris-tweed, en slik dress du gjerne vil møte vinteren i. Han har ennå ikke skrevet Narnia-bøkene eller de bøker der han forsvarer den kristne tro, men gjennom sine samtaler med blant andre kollegaen J.R. Tolkien og andre troende og ateister i det litterære miljøet ved Cambridge-universitetet, er han kommet til å tro at Jesus er Guds sønn og «at Gud finnes. At man ikke må være imbesil for å tro på Ham. Og at vi som faktisk gjør det ikke lider, som De påstår, av noen patetisk tvangsnevrose.» Han er redd Freud har invitert ham fordi han i en av sine bøker har kalt Freud en «forfengelig, ignorant, gammel mann».

Godt spill. På sin livsferd har imidlertid Freud møtt så mye motstand at en slik karakteristikk ikke gjør ham sengeliggende. Temperaturen når likevel kokepunktet, og det aller heftigste utbruddet fra Freud ender slik: «Og jeg har bare to ord å si Dem; bli voksen!» Høvdingens intellektuelle forulempethet riktig spruter av Lasse Lindtners spill. Og på menns vis blir det tidvis hanekamp av det.

Selv om Kim Haugens Lewis er mildere i formen, skjærer replikkene knivskarpt også fra ham. Han har aldri «møtt en ikke-troende som har brukt så mye energi på å motbevise Guds eksistens. Hvis jeg var psykoanalytiker ville det virkelig fascinert meg.»

Forfatteren Mark St. Germain har diktet dette møtet. Riktignok vet vi at Freud møtte en litteraturprofessor fra Cambridge få uker før han tok sitt eget liv, men at det var Lewis er bare en antagelse. Til tross for all argumentasjonen, er teksten levende. Og i herrenes vidd, er det mye opplagt humor, også om Freuds dårlige vitser.

Frykten rår. Om forestillingen bare var ordfekteri, ville den kjede oss. Så mye av herrenes argumentasjon kan vanskelig bli annet enn gjentagelser for dem som har møtt den minste motstand for sitt livssyn. Både Kim Haugen som Lewis og Lasse Lindtner som Freud vet å ta vare på det som ligger i tekstens detaljer. Lewis er nøye med at vesken med gassmasken ikke blir igjen i garderoben. Og når flyalarmen går, skvetter begge mennene i hver sin retning for å gripe til gassmaskene. Uansett livssyn, er de begge redde, herjet av forrige krig og den stadig voksende brutaliseringen.

Med nærgående spørsmål presser de hverandre inn i hjørner av sjelslivet det smerter å berøre. Lewis vil vite hva det kan ha seg at Freud har et så påfallende forhold til sin datter. Hun doktorerer på en avhandling om sadomasokisme basert på analyser utført av sin egen far. Freuds replikk om at det folk sier er mindre viktig enn det de ikke vil si, skyter tilbake på ham selv. Freud presser på for å vite hva det er slags forhold Lewis har til sin avdøde venns mor.

Musikkens utfordring. Forestillingen ledsages av et minimalt musikkspor. Mellom radiosendte taler fra statsminister Chamberlain og kong Georg, spilles musikk som får Freud til å skru av. Musikk forvirrer ham. «Noe inne i meg gjør opprør mot å bli beveget av noe, uten å vite hvorfor det beveger meg.» Lewis på sin side hater sakral musikk. «Det er som å dyppe sjokolade i sukker.»

Når Freud så i siste scene er blitt alene, setter han seg, kanskje for første gang, ned for å lytte til Elgars vakre toner. Da har kanskje Lewis' ord gjort sin innvirkning, for hans åpenbare poeng er at musikken henvender seg til følelsene og ikke hjernen. Slik godt teater som dette også gjør – og unngår å bli enda en debattarena.