Blomster og krutt fra vår tid

KOMMENTAR: Samtidsmusikk er et rart begrep. Det betyr at den skrives nå. Mens vi er her. Og likevel er ikke all musikk som skrives i samtiden «samtidsmusikk». Slik er det bare, det er definert: Samtidsmusikken skal utfordre samtiden. Det er aldri populært. Men døde fisker driver med strømmen. «Samtidsmusikk» er den delen av den «seriøse musikken» (jeg hater ordet!) som ikke er «klassisk», den er nåtidig, ofte bare noen dager gammel. Den er blomster og krutt fra vår tid. Hvorfor har vi det da så vanskelig med den?

Kledd i svart. Når samtidskomponister møtes til festival, kler de seg i svart. Fargen en har på seg i når en vil holde folk på avstand. Samtidskomponister snakker lavt (er min erfaring), de har respekt for lyden. De er ikke vant til brakende applauser, de har lært seg å leve med et ensomt yrke. Jo, noen klapper vilt – andre samtidskomponister. «Jeg er stolt av å være elitær», sa en av dem en gang, jeg intervjuet ham. Og tenkte, Gud skje lov at noen tør å være elitære – i dag, mens så mange gjør de samme tingene om og om igjen, akkurat som naboen, akkurat som læreren, akkurat som den ene og den andre.

Best forberedt. Samtidsmusikk gjør seg best på festivaler, forekommer det meg. Da er en forberedt, man vet hva man går til. Det er mange samtidsmusikkfestivaler, den største i Norge er internasjonal (Ultima) og blar opp et enormt program i Oslo i oktober – (det er billetter igjen!). Jeg innrømmer: Jeg er samtidsentusiast, jeg har hatt mange av mine mest ommøblerende opplevelser på Ultima. Toner og lyder som er satt sammen sånn at jeg skjønner «akkurat nå», og bedre enn jeg gjorde før. Jeg vet ikke hvordan det skjer, bare at det skjer.

Gudfaren Boulez. Gudfaren til mye av denne musikken er franskmannen Pierre Boulez (født 1925) - én av gudfedrene. Han er 90 om et par år og fremdeles i godt gjenge, både som komponist og dirigent. Musikken han skrev først og videre i karrieren er så annerledes streng, eksplosiv og monokrom at han bestemte seg for å bli dirigent selv for å få det ordentlig. Siden har han vært det. Han overtok etter sin absolutte motsetning, Leonard Bernstein, i New York – den ene (Bernstein) dirigerte med hele kroppen, den andre (Boulez) med spissen av fingertuppene. Bedre kan det ikke sies. Og mens Bernstein som komponist rotet til hele partitursiden, er Boulez partiturer asketiske som en buddhistisk matseddel. Bernstein likte å slå rundt seg og være elsket, Boulez er ikke sånn – han ble upopulær i de beste kretsene, han orket ikke kaffeslabberasene. Han er det stikk motsatte av et kaffeslabberas.

Samtid blir fortid. Jeg sirkler rundt dette med «hvorfor ikke», hvorfor strømmer vi ikke til samtidsmusikken, alle som én, når den per definisjon handler om oss selv? Eller er det bare en mye at samtiden ikke vil ha samtidskomponisten? Jeg våger et «ja» til det siste. Det er få som hører akkurat nå, men samtiden blir fort fortid og da er det ofte og plutselig helt naturlig. Altså, ingen framtid uten samtid. Og dermed er det klart, «samtidsmusikken» er dødsens nødvendig, de som henger med fra starten – det er ikke så få som mange tror – får kontinuerlig rusket opp i fordommene, prøvd seg på egen elastisitet (i sinnet) og av og til en glad latter. Fordi det traff så innmari godt.

Boulez i boks. Nå skal vi ikke bli altfor sjelelige når vi snakker om Boulez. For ham er musikk musikk, basta. Den forklarer seg selv og gjør noe med den som er åpen. Selv sitter jeg – som alle har en mulighet til – med 13 CD-er i boks (komplette verker på DG) og er med på en reise som utvikler seg akkurat som et tre får større og større krone. De første verkene med veldig rette streker og høy temperatur, videre med noen flere krøller – notasjoner (nedtegnelser), kaller han det – og mykere pensel. Dette blir min sommer. Boksen er ny, og den trenger tid. Jeg håper og tror at de som prøver, vil gå fra å mene at Pierre Boulez er en slags «kjølig fisk» som etter hvert blir frisk og kjølig. Han er en av mestrene på Mahlers musikk, forresten. Og det er ikke akkurat minimalistens juletrefest. Boulez gjør Mahler moderne. Egentlig ble og er Boulez en vaskekte romantiker. Men ikke en blodrød en.

De aller beste. Men her, altså: Boulez egen musikk, framført av de største og viktigste på arenaen: Wiener Philharmoniker, Enseble Intercontemporain, Pierre-Laurent Aimarde, Mourizio Pollini, og et tredvetall andre. Og Boulez dirigerer Boulez.

Enda har jeg ikke svart på hvorfor vi har det så vanskelig med «samtidsmusikk». Om det er det vi har? Kanskje er den løgn vi går på når noen harselerer? Eller kanskje er tilgangen og muligheten omtrent null? Null og null? Samtidsmusikk selger pent på CD og beviser løgnen. «Bare lytt med den enorme jorden i tankene – da kan du ikke misforstå budskapet», som han sier.