Ble nonne fordi hun hadde opprørstrang

Anne-Lise Strøm møter oss i sitt hjem. Det er høyt under taket, fuglekvitter i den store hagen, en matsal, et vakkert kapell, og en gang med vinduer som våker over innbyggerne i området.

– Groruddalen er stadig i våre bønner, vi går og ber for dem her mens vi ser utover boliger og industribygg, sier hun.

Som priorinne for Lunden kloster har søsteren forpliktet seg på et liv i stillhet, bønn og meditasjon. Kvinnene i det katolske klosteret tilhører dominikanerordenens kontemplative gren. Denne uken er det 50 år siden Anne-Lise Strøm ga sine klosterløfter og gikk frivillig inn i et liv bak lås og slå. Gulljubileet skal feires i lørdag.

– Du kan jo spørre hva som gjorde at jeg murte meg inne. Det var et kall. Jeg har ikke lukket meg inne for å gjøre bot for noe, men jeg har vært på utkikk etter de gode kreftene. Etter Gud selv, egentlig. Å gå i kloster var å bli en del av en bønnerytme som når Gud og alle mennesker til alle tider, og som ble mitt livs egentlige struktur. En kusine, som kommer til jubileet, protesterte vilt da jeg som 19-20 åring sa at jeg skulle gå i kloster. Hun spurte hvorfor, og jeg svarte at jeg ville bevise Guds eksistens. Det var vel den samme opprørstrangen som driver noen til å bli punkere. Jeg sa at hvis han eksisterer, da overlever jeg dette.

Hva ofret du den dagen du avga løftene?

– Det var fryktelig, for å være helt ærlig. Jeg var 23 år og ga avkall på å ha en menneskelig partner, det å bli gift og få barn. Det sørget jeg over. Jeg ga avkall på å ha eiendom, og ga det jeg hadde spart opp til min familie. I prinsippet ga jeg også opp min egenrådighet gjennom lydighetsløftet. Det er vel det som har vært vanskeligst for meg i alle år, å underkaste meg en regel og en autoritet. Jeg gikk inn i fire års prøvetid og det var ingen som trodde at jeg skulle holde ut. Men jeg oppdaget teologien, skriften, ble glad i bønnelivet og opplevde det som veldig fruktbart.

Hva er din største gudserfaring?

– Jeg var elleve år, og min søster syv, da vi skulle reise med båt til Australia for å bo der i tre år. Det var i 1952, og min far hadde reist i forveien med fly. Tolv passasjerer skulle være på en rusten lastebåt i to måneder. Den luktet pyton. Under en syklon på åpent hav mellom Cape Town og Melbourne mistet vi all lasten. Jeg stod oppe på broen og så at en stor bølge slo over mamma og søsteren min. Nå er det slutt, tenkte jeg. Maskinen brant, og vi hadde ingen kontakt med land. Det var en slags Titanic-opplevelse. Jeg sa til Vårherre at nå må du vise at du er Gud. Vær så snill og gjør at vi overlever dette. Og det gjorde vi. Mamma klarte å holde seg fast og redde søsteren min, og vi kom inn et sted etter å ha drevet rundt i en uke. Det var en utrolig erfaring, som å møte Jesus når han går på vannet, og så sier han at han faktisk var i båten hele tiden. Etter det har jeg ikke vært redd for så veldig mye.

Hva vet du nå som du gjerne skulle visst da du var ung?

– Den indre friheten som kommer av at man tar valg, er utrolig verdifull. Det visste jeg ikke da jeg begynte. Jeg tenkte at jeg var gal. Alle venninnene mine giftet seg, fikk jobb og barn. Og der satt jeg bak lås og slå i et kloster. Prisen for det valget har vært veldig høy, og det var jeg ikke oppmerksom på da jeg gikk inn i dette. Jeg angrer likevel ikke, for jeg har fått en indre frihet og en indre glede som ikke er avhengig av ytre ting. Det er det som har gjort at jeg er så glad som jeg er. Den gleden kommer mye dypere fra, den kommer fra Gud, tror jeg. Det hendte nok at jeg så meg tilbake og lurte på om jeg hadde gjort det riktige. Men jeg har alltid valgt det på nytt.

• Dette er et utdrag av et intervju i serien «Dette har livet lært meg». Hele intervjuet finner du i fredagens Vårt Land. Der forteller søster Anne-Lise om hvordan hun mistet moren på dramatisk vis, og hva det gjorde med henne.