Bernhards kamp mot åndelige meitemarker

Når fire av romanene hans nå er ute i vakker utgave i Gyldendals-klassikerserie, er det grunn til å spørre: Er han en klassiker? Svar: Han er klassiker, og i flere land var han det allerede lenge før han døde for 24 år siden. Det er – for noen – naturligvis tid for å få «bevist» at han ikke er det, at han bare er en nevrotisk buldrebasse som bruker språket som knyttneve. Ikke hør på dem. Les heller Wittgensteins nevø, og kjenn om det ikke minner om noe stort. Hvis ikke, legg ham til side og la oss andre få være i fred. På norsk er vi godt vant til denne språklig og innholdsmessig kulingen av en forfatter gjennom Sverre Dahls suverene temperamentsoversettelser av rundt 20 av Bernhards bøker.

Åndelige meitemarker. Den som leser Wittgensteins nevø, har nevrosen i hælene. To syke på en underlig institusjon– den ene psykisk syk, den andre fysisk, uhelbredelig. De har hverandre, de har klare meninger om kulturlivet – teaterlivet ikke minst – i et gjennomhullet, dekadent Wien. Havaristen er en gravende studie i kunstnerisk genialitet og middelmådighet. I Trær som faller sitter hovedpersonen – vi «leser» vel egentlig Bernhard selv – ved et ruvende bord sammen med Wiens kulturelite, som han hater inderlig og skjeller ut på det mest perfide. Disse maskiner av noen åndelige meitemarker, viktigperer med funksjonsfeil og helt uten hode, som han sier et sted. Og Gamle mestere, en dommedagsmonolog uten sidestykke, et oppgjør med fortid og samtid, med kunst og kunstnere og moderne kultur- og sivilisasjonsfenomener.

Gjør godt. Thomas Bernhards «hat» gjør godt. Ikke fordi det er hat (hvilket det er!), men fordi det rammer vår blinde middelmådighet. Bernhards terskel for kulturelt jåleri er lav, han holdt det ikke ut (og holdt det likevel ut!) – miljøet rundt Burgtheater i Wien, særlig: « … og jeg tenkte at disse menneskene, som jeg alltid hadde hatet og fortsatt hater og alltid kom til å hate, dog var de beste mennesker jeg kunne tenke meg, at jeg hatet dem, men at de var rørende, at jeg forbannet disse menneskene og allikevel måtte elske dem og at jeg hatet Wien og likevel måtte elske byen og jeg tenkte, mens jeg allerede løp gjennom sentrum, at denne byen jo var min by og alltid ville være min by og at disse menneskene var mine mennesker og alltid ville være mine mennesker (…)». Han ble tildelt mange priser - og skjelte ut dem som ga dem. Og møtte injuriesøksmål fra de beste borgere, som kjente seg igjen i skrivestykkene.

Manisk ærlig. Thomas Bernhard er manisk ærlig. Men hva er det som gjør en slik manisk ærlighet, sånt sinne til kunst? Språket, det er klarheten, det er klangen og det er rytmen, som han inspireres til gjennom blant annet den klassiske musikken – formene og framdriften er til å kjenne igjen. Sanatoriemenneskene i Bernhards Wittgensteins nevø trekker tanken mot Thomas Manns gigantiske Trolldomsfjellet, men hos Mann går det rolig for seg, det gjør det så menn ikke hos Bernhard, i mindre målestokk.

Thomas Bernhard treffer like hardt i dag som da han levde. Han er slett ikke kynisk, tross hatet. Derimot ser han sine karakterer og menneskelige karikaturers desperate forsøk på å finne ro og balanse. Og romanene kan – og bør – leses som et hissig forsvar for dem som ikke har høy nok stemme, de som nekter å spille etter kulturfiffens råtne regler.

Provinsmakeri. Visst kan vi sitte med dårlig smak i munnen etter utskjellingen av det han kaller «besteborgerskapet» - i Bernhards begrepsverden: «dette åndelige provinsmakeriet». Kunsten har ofte evnen til å lukke opp ellers hermetisk lukkede hjerter og skildre miljøer med blankt blikk, også dette som skarpe tenkere opplever kvalmende. Bernhard er mannen som står «utenfor» og ser inn, han gjør sine psykologiske – overraskende ofte – vurderinger, og ikke minst vurderinger av hvordan han selv og hans eget sinn reagerer i møtet med slike «legeringer». Det går hardt for seg, begge veger.

Ja, hva er en god roman – om ikke én som rører grunnvannet i oss og lar oss huske hvordan dette skjedde, til evig tid.