Kultur

Bærer på et sunt sinne

Når Ine Hoem irriterer seg, fører det ofte til sanger om kjærlighet. Skulle livet som artist og låtskriver butte, ringer hun gjerne forfatterpappaen Edvard Hoem.

På tekstmeldingen fra Ine Hoem står det: «Bussen forsinket. Kommer så fort jeg kan!». Ti minutter etter avtalt tid, kommer hun rød i kinnene, og som en mild utgave av stormen Ole, inn døra på Kulturhuset i Oslo. Hun drar på smilet, men er fremdeles litt sint, innrømmer hun. Kanskje ikke tilfeldig at det ferske debutalbumet heter Angerville?

– Hvorfor er du sint?

– Jeg har et sinne inni meg, som jeg sliter litt med. I formiddag var det en trailer, en tom trailer, med motoren på, som stengte veien for bussen min. Det fikk sinnet mitt til å fyke i taket. Det skjer særlig når folk, inkludert meg selv, blir behandlet dårlig eller urettferdig. Det høres også på den nye plata mi, særlig på låten «Caroline».

Nødvendige konfrontasjoner

Et stykke ned i koppen med en dobbel espresso, har det meste av sinnet over trailersjåføren som omsider dukket opp, og slapp frem bussen, sluppet taket.

– Problemet er at kvinner som tør å vise sinne, gjerne blir betegnet som grinete og sutrete. Hvis sinnet mitt, og andres sinne, kan føre til nødvendige konfrontasjoner, i stedet for at ting blir liggende å ulme, kan det gjøre at man kommer videre. Også i et forhold.

At de fleste sangene på den nye plata likevel handler mest om hverdagskjærlighet, mener hun har sin årsak i løste konflikter.

– Så hvorfor er – særlig kvinnelig - sinne tabu? Hvorfor fikk for eksempel Liv Signe Navarsete så mye pepper, da hun lot sinnet løpe litt av med seg på TV? Hva er galt med kjøtt og blod som bruser? smiler 29-åringen.

Identitetsendring

Artistkarrieren så langt har gitt mer grunn til tilfredshet enn irritasjon. To tidligere album med det sjangeroverskridende bandet Pelbo, resulterte i seier i Young Nordic Jazz Comets og en Spellemannominasjon i Åpen klasse i 2010.

Flere ble derfor overrasket over at solo-EP-en, Island, dreide mer i pop-retning. Låtene «Get It off» og «When We Collide» fikk mye radiospilling. Med Angerville spinner hun videre på pop-tråden.

– Jeg har aldri vært spesielt opptatt av sjangere. Med Pelbo sang jeg for det meste, og spilte litt, men var ikke så fokusert på låtskrivningen som fag. Da jeg først oppdaget gleden og utfordringen ved å skrive egne låter, føltes pop-formatet helt naturlig, nærmest som et resultat av en identitetsendring, smiler Ine Hoem.

– Hvorfor begynte du å skrive egne sanger?

– Jeg hadde kjent på gleden ved å skrive tullesanger som lita jente. Pappa har dessuten alltid oppfordret meg til å fortelle historier. Mens han gjør det i bøker, ble det i sanger for min del. Utfordringen var å finne gode historier og gode melodier.

Ingen låtoppskrift

Under et opphold i London, ble hun introdusert for den engelskfødte, kanadiske produsenten og låtskriveren Ralph Murphy, som har skrevet boken Murphys Law Of Songwriting - nærmest en lærebok i å skrive pop-hits.

– Murphy går systematisk, nærmest matematisk, til verks som låtskriver. Hovedregelen er at en tekst og melodi som ikke har tatt tak i lytteren etter omlag 20 sekunder, har små sjanser. Jeg ble provosert over en hans kategoriske formel-tenkning. Det stemte ikke med låtskrivere jeg satte høyt, for eksempel Joni Mitchel og Elton John, som skriver mest ut i fra egen teft. Sangene på Angerville fikk ingen bestemt oppskrift.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Egen stemme

Da Ine Hoem var ferdigdannet ved jazzlinja ved Institutt for musikk ved NTNU i Trondheim i 2009, hadde hun mye musikkteoretisk kunnskap i bagasjen.

– Det var nyttig å lære hele bildet i musikken, med bass, trommer, og akkorder, ut over selve melodien og teksten. Det ga meg en oversikt og en trygghet, men min egen stemme som artist og musiker, måtte jeg finne selv.

Hun opplevde at jazzutdanningen ga rom for å bryte ut av tidligere tiders ofte strengt opptrukne linjer for hva som er «ekte jazz».

– Vi ble inspirert til å tenke større og bredere – gjerne også over i pop.

Ringer faren

Faren Edvard Hoem tok henne tok tidlig med på Moldejazz, noe datteren tror var med å vekke den musikalske interessen hennes.

– Pappa har hatt stor betydning for meg, også som fulltidsartist. Når ting butter, og jeg blir mismodig, ringer jeg ham. Han vet litt om opp- og nedturer, og har masse livserfaring. Jeg vokste også opp med å ta konfrontasjoner, ikke unngå dem. Tørre å snakke åpent om ting. Det gjør pappa og jeg.

Da Edvard Hoem var i USA for å drive research for boken Slåttekar i himmelen, blant annet møte Hoem-slektninger «over there», var Ine med som sjåfør, sekretær og samtalepartner.

– Pappa har full kontroll på skrivingen, men ellers trenger han å bli holdt litt orden på, og der kom jeg inn i bildet. Turen ble inspirerende både for hans bok og mi plate.

Glad i salmer

– Hvordan stiller du deg til gudstroen som ofte har vært en del av din fars litteratur?

– Jeg vokste opp med salmer og kirkegang, og har vært på uendelig mange gudstjenester – men troen ble aldri formanende. Det gjorde nok sitt at jeg søkte tilbake til kirken etter at jeg tok avstand fra den midt i tenårene. Samboeren min har forresten samme kristne familiebakgrunn. Om jeg ikke kaller meg kristen, gjør særlig salmer, ikke minst pappas «Den fattige Gud», et sterkt inntrykk på meg i viktige øyeblikk.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur