Åpenbaring fra barokken

Francesco Feos Johannespasjon ble eksempelet på at så kan skje, i Trefoldighetskirken på fredag. Verket har ligget ubrukt i mer enn et kvart millennium, helt til Lorenzo Ghielmi gravde det frem fra gjemmene i Biblioteca dei Filippini i Napoli for kort tid siden. Napoli var et skapende sentrum i italiensk musikkliv i første halvdel av det 18. århundre. Alessandro Scarlattis verk var blitt umoderne, hvorpå Pergolesi skrev sitt Stabat Mater og Feo sin Johannespasjon. Den første er blitt ett av de mest fremførte sakralverk vi har, det siste er først kommet oss for øre gjennom Ghielmis detektivarbeid, - og ikke å forglemme hans sublime formidling av den glemte pasjon. Det må være en stor tilfredsstillelse å både oppdage, - og å stå for en så storartet fremførelse som det Ghielmi ga oss.

Korklang. Nokså samtidig med Bachs pasjoner tåler verket sammenligningen. Selv om formatet er mindre, er følsomheten i uttrykket, selve evnen til musikalsk innlevelse, like sterkt til stede. Og det som finnes av emosjonell nærhet til pasjonshistorien er et takknemlig grunnlag for det Ghielmi gjør i sin håndtering av musikken. Han er tilsvarende til stede i dramaet, og bruker kor og orkester som en uhyre fleksibel fortellerstemme.

Sjelden har vi hørt korklang og –temperament så sterkt formet opp mot det vi her trygt kan kalle budskapet. Oslo Kammerkor imponerte med sin fleksibilitet, både klangvariasjoner og presisjon gjennom de heftige temposkiftene imponerte stort. Sammen med det italienske ensemblet La Divina Armonia hadde de på begrenset tid skapt en fantastisk helhet som stod seg gjennom hele verket. Et så lite kor og tilsvarende ensemble er lett å gjennomskue, her var det en glede å søke seg inn i detaljene.

Ekspressivt. La Divina Armonia har levd med verket en stund, gjennom plateinnspilling og flere fremførelser i Italia. Ensemblet ble startet av Ghielmi i 2005 og imponerte med en forfriskende letthet, en forsiktig og elegant bruk av aksenter som likevel aldri ble nølende. De viste at tydelighet og svevende eleganse kan fremtre på samme tid, og det ekspressive i verket ble fullendt av kor, orkester og solister.

Evangelist. Ikke alle liker kontratenorer, det kan være mange grunner til det. Det spesielle, ikke helt naturlige stemmeleiet, kan lett bli anstrengt i uttrykket. Så ikke fra den spanske kontratenoren Carlos Mena. Som evangelisten (fortellerstemmen) er han til stede hele verket gjennom og er helt avgjørende for helheten. Carlos Mena har så mye fylde i klangen som du kan oppnå i dette leiet, og har klart å jobbe seg frem til en avrunding av det som fort kan bli kantete og anstrengt. Og mest av alt, han var helt på høyde med ekspressiviteten i resten av ensemblet og ble det naturlige bindeleddet han skulle være i pasjonsfortellingen.

Francesco Feos Johannespasjon finnes som CD-innspilling på det belgiske selskapet Passacaille (kat.nr. 496). For deg som ikke var så heldig å være til stede i Trefoldighetskirken er det et godt alternativ for å oppleve Lorenzo Ghielmi og La Divina Armonia i den gjennoppdagede skatten fra italiensk barokk. CD-en er forøvrig utsøkt illustrert med bilder fra kapellene i Sacre Monte sopra Varese.