Anglikansk skjønnhet

I den anglikanske kirke har Evensong hatt et uforandret mønster helt siden reformasjonen. Vekslingen mellom lesninger og sungne bibeltekster blir en liturgisk helhet som mange andre kirker etter hvert har plukket opp.

Liturgien består av to hovedledd; Magnificat (Marias lovsang) og Nunc dimittis (Simeons lovsang, etter at han har vært vitne til at Jesus blir presentert i tempelet). Disse to leddene markerer også overgangen fra Det gamle til Det nye testamentet.

Fantastisk. Storhetstiden for utviklingen av denne liturgiske musikken var siste halvdel av 1800-tallet og et par tiår inn i forrige århundre. Arven fra kirkemusikerne Samuel Sebastian Wesley og Thomas Attwood Walmisley preger fortsatt denne gudstjenesten. Litt senere kom Sir Charles Villiers Stanford som i dag er den mest kjente bidragsyteren innen genren. De er alle tre representert på denne fantastisk fine presentasjonen av tradisjonen fra St. Paul-katedralen i London.

Onde tunger sier at britisk musikkhistorie er et stort hull mellom Henry Purcell og Benjamin Britten. Men skal vi hente frem unntakene, har vi altså et knippe kirkemusikere fra slutten av 1800-tallet, med Stanford i spissen, som i hvert fall har gitt et viktig bidrag til den anglikanske evensong-tradisjonen.

900 år. Sir Charles Stanford, født i Irland, var sterkt inspirert av folkemusikk fra hjemlandet. Han var en betydelig og populær komponist med elleve operaer, syv symfonier, en rekke konserter, kammermusikk og orgelverk – i tillegg til kirkemusikken der han skrev hele syv varianter til Evensong-liturgien.

St. Paul-katedralens kor har tradisjoner som går nesten 900 år bakover i historien. De første nedtegnelser om korets aktivitet er fra 1127. Koret, med en solid guttesopranrekke på toppen, får dette til å klinge opp mot den eteriske skjønnheten som ligger i Stanfords versjon av de to satsene. Når koret avslutter hans Magnificat og slipper lyden i det fantastiske kirkerommet, går det mange, deilige sekunder før katedralen blir ferdig med klangene.