Ville dere tatt imot ham?

Han forkynte om Jesus med slik overbevisning og kraft at stadig nye kom til tro. Han lærte opp medarbeidere og sørget for oppfølging. Både nyfrelste og gamle travere i menigheten ble møtt med personlig veiledning og oppmuntring. Det var store tider. Vekkelsestider. Dere var stolte av menigheten deres, og det med grunn. Folk vendte om fra liv i fornedrelse og utskeielser. Søskenkjærligheten var til å ta og føle på. Ut av nesten ingen ting ble det skapt et fellesskap av begeistrede Jesus-etterfølgere. Så reiste presten. Etter hvert dalte begeistringen. Kjærligheten kjølnet. Umoral ble oversett. Veiledningen gikk i glemmeboken. Forkynnelsen mistet sitt fokus og sin kraft. Den store tiden var forbi. Det går noen år. Forholdene forverrer seg. Så kommer det plutselig et brev fra gamlepresten. Han vil gjerne komme på besøk igjen, men er bekymret: «Jeg er redd at jeg ikke skal finne dere slik jeg vil, når jeg kommer, og at dere finner meg slik dere ikke vil. Jeg er redd jeg skal finne strid rivalisering, hissighet, selvhevdelse, baktalelse, sladder, hovmod og rot. Ja, jeg er redd min Gud igjen skal ydmyke meg blant dere, når jeg kommer og får mange å sørge over, fordi de har syndet og ikke angret sin umoral og horing og sitt utsvevende liv.»
Paulus skrev dette til menigheten han hadde grunnlagt i Korint.
Ville dere tatt imot en mann som kunne skrive noe slikt?
Eller er det kanskje bare stoltheten som har overlevd fra den gode tiden?

2 Kor 12,19-21