Verden

Presser Irans prestestyre

Menneskerettsaktivist mener at den siste ukens demonstrasjoner i Iran er de første på 20 år som innebærer en bred og folkelig forankret systemprotest mot landets prestestyre.

Etter fem dager med protester i en rekke byer over store deler av Iran, med over et tjuetalls drepte, ble det i går ikke rapportert om nye demonstrasjoner mot iranske styresmakter.

– Det er ikke overraskende at myndighetene med sitt gjennomgripende sikkerhetsregime har klart å få kontroll i denne omgang. Uansett markerer protestene en ny epoke, med bredere folkelig, etnisk og geografisk spredning enn tidligere, sier iranskfødte Mahmood Amiry-Moghaddam, lege og direktør i Oslo-baserte Iran Human Rights.

Brodd mot regimet

Menneskerettsaktivisten tror myndighetene i Teheran er sjokkert både over bredden i protestene, og den klare brodden mot selve regimet.

– Protestropene har ikke primært rettet seg mot høyere priser på bensin eller egg. Folk har ropt slagord som «Ned med diktatoren», slik man også hørte under den islamske revolusjonen i 1979 som kastet sjahen, sier Amiry-Moghaddam.

Han påpeker at protestene mot gjenvalget av president Mahmoud Ahmadinejad i 2009 hadde langt flere deltakere, men Den grønne bevegelsen var primært ute etter å reformere – ikke forkaste – det religiøst baserte politiske systemet.

LES OGSÅ: Med omfattende protester og over 20 drepte de siste dagene, tyr det iranske prestestyret til sin fore­trukne strategi: Å anklage landets fiender for å stå bak.

Arbeiderklassen mer med

Postdoktor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Marianne Bøe, bekrefter inntrykket av at demonstrasjonene denne gang har en helt annen profil enn i 2009:

– Protestene den siste uken har vært mer preget av vanlige iranere fra arbeiderklassen, særlig misfornøyde unge, og ikke bare fra en urban middelklasse som ønsker regimeendringer. Protestene har ikke hatt noen klar ledelse som i 2009, men de har spredd seg til langt flere mindre byer utover landet, sier Bøe.

Hun mener grunnlaget i hovedsak er misnøye med levekår, og skuffelse over at forventede bedringer er uteblitt etter at sanksjonene ble opphevet som følge av atomavtalen med Iran.

Uttrykk for regimeendring?

Mens Mahmood Amiry-Moghaddam mener demonstrasjonene er uttrykk for et ønske om regimeendring, er Marianne Bøe mer forsiktig.

– Det er stor spredning i befolkningen. Mange støtter dagens styresett, og mange vil ha reformer med større demokratiske og sosiale rettigheter innenfor den islamske republikken. Men det finnes også dem som vil ha revolusjon og erstatte det religiøst baserte regimet med et sekulært styresett, sier Bøe.

Hun sier at den siste gruppen er langt mer dominerende blant iranere i eksil. Eksempelvis har det sterke iranske eksilmiljøet i London benyttet den siste ukens demonstrasjoner til å støtte opp om egne krav om regimeskifte.

LES OGSÅ: Trump tar til orde for regimeskifte i Iran.

Evig maktkamp

Irans snart førtiårige prestestyre har vært preget av maktkamp mellom reformorienterte krefter og konservative religiøse, med landets åndelige leder og presidenten som fremste motpoler.

I fjor ble Hassan Rouhani gjenvalgt som president, men han har møtt sterk motstand, også fra ayatolla Ali Khamenei og den mektige Revolusjonsgarden, i sine forsøk på å gjennomføre reformer.

– Det er spekulert i om protestene den siste uken kan ha vært uttrykk for en maktkamp mellom presidenten og det øvrige lederskapet, der mange har sett seg tjent med protester som har undergravd president Rouhanis legitimitet, sier Marianne Bøe.

En slik teori styrkes av at myndighetene lot demonstrasjonene fortsette i dagevis uten å gripe inn med hard hånd for å stanse dem. Først onsdag slo lederen for den iranske revolusjonsgarden, generalmajor Mohammed Ali Jafari, fast at uroen var slått ned.

Budsjettkutt truer privilegier

President Rouhani la før jul fram forslag til kraftige budsjettkutt for en rekke institusjoner, med potensielt store konsekvenser for deler av eliten som lever godt på raus tilgang til statlige midler.

– Hvis protestene nå har roet seg og Rouhani relativt raskt lykkes med å gjennomføre faktiske endringer som bedrer økonomien og jobbmulighetene for folk flest, så kan han komme styrket ut av dette. Det er uansett ikke ønskelig for verken de konservative eller mer reformvennlige at Iran framstår som et land med store problemer, sier Bøe.

I går viste det iranske, statlige fjernsynet bilder av demonstrasjoner til støtte for regjeringen, blant annet i byene Shriaz, Isfahan, Ardabil, Birjand og Yasuj.

Geistlige beriker seg

Mahmood Amiry-Moghaddam tror iranere flest har fått nok av et prestestyre som beriker seg på folkets bekostning:

– Selv om svært mange iranere er troende og praktiserende muslimer, så er støtten laber til dagen styresett. Mange er lei av mullaer som krever streng shariapraksis med dødsstraff, amputasjoner og andre groteske straffemetoder, men som selv fører et levesett basert på enorme rikdommer tatt fra fellesskapet.

Ber Norge presse på

Amiry-Moghaddam mener at selv med et mektig sikkerhetsapparat, så er det ikke gitt at iranske myndigheter vil klare å stagge framtidige opprør.

– Jeg håper europeiske myndigheter, inklusive norske, i større grad vil presse på for demokratiske reformer og på sikt frie valg i Iran. Å akseptere dagens tilsynelatende stabilitet er en kortsiktig politikk. Den eneste garantien for et varig stabilt Iran er et levende demokrati og sivilsamfunn. Ellers kan vi ende opp med noe verre enn Syria, advarer menneskerettsaktivisten.

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

1

Mer fra: Verden