Tintorettos svimlende nattverd i Venezia
Venezia er byen jeg elsker og hater, og elsker å hate. Det er maskenes og forfengelighetens by, det er brudepar på pakketur, men også jødenes by, Vivaldis by, smugenes og kanalenes.
Nattverden av Tintoretto
I vår mistet vi leiligheten i Venezia. Jeg håper at forlaget snart finner en ny. I femten år har forfatterne på Forlaget Oktober fått bruke en liten loftsleilighet i byen. Jeg liker Roma bedre, men siden Venezia har vært så lett tilgjengelig, har det blitt mange opphold i denne sammensmeltede teaterkulissen av stein og vann.
Ankomsten er alltid magisk. Flybussen er en båt, i likhet med all annen kollektivtransport her. Og når vaporettoen gjør en siste sving rundt odden ved det gamle skipsverftet Arsenale, åpenbarer byen seg. Markuskirken inne til høyre. Ute til venstre, som en ideell arkitektonisk motpol, ligger klosterøya San Giorgio, med Palladios kirke San Giorgio Maggiore som landemerke.
I tidligere tider var det frukthager og vinranker på øya. Benediktinermunker slo seg ned her og etablerte et kloster i 982. Relikviene etter martyren sankt Stefanus ankom øya etter det første korstoget på begynnelsen av 1100-tallet og gjorde klosteret til en sentral del av den venetianske julefeiringen.
