Til de bortførte og bortkomne

Dette er et bibelvers som ofte blir gitt til konfirmanter. Det passer for unge mennesker, det forteller om Guds gode hensikter for våre liv. Bibelverset hører egentlig til en profeti gitt til jødene. De var blitt bortført til fremmedlandet Babylon, hvor de levde ufritt og var undertrykket. Lengselen etter å komme hjem var stor. I Salme 137 leser vi: «Ved Babylons ­elver satt vi og gråt når vi tenkte på Sion.» Denne tilstanden finner vi i undertryktes røster blant mange folkeslag. Det er mange måter å være «bortført» på. Man kan føle seg bortkommen uten å være bortført. Det er flere spennende vers som står i det 29. kapittel i Jeremia­boken. Gud sier: Be for byen jeg har bortført dere til, be at den skal ha fred og framgang. For når det går den vel, går det også dere vel. Og tro ikke på løgnens røster som sier at dere må forbli i fangenskap, for «Jeg har fredstanker for dere, jeg vil gi dere framtid og håp. Når dere kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere. Når dere søker meg, skal dere finne meg. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren.»

I Det nye testamentets språk lyder det slik om Jesus: «Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og for å sette de undertrykte fri.»

Det betyr ikke at vi skal godta ufrihet og hjemløse tilstander. Men mens vi venter og kjemper kan vi ha et hjerte som velsigner heller enn forbanner, en tilstand av tillit heller enn frykt. Gud vil vende lagnaden!