Syndene mine
I bestrebelsen på å unngå ordet «synd», har kirken gjort språket ordrikt, upresist og sentimentaliserende.
Adolph Tidemand malte «Haugianerne». «Lekmannsforkynnelsen har skapt idealer om en individuell «syndenød». Den har også skapt en gudstjeneste som siden 1889 har blitt innleda med syndsbekjennelsen «Hellige Gud, himmelske Far! Se i nåde til meg arme, syndige menneske som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner den onde lyst i mitt hjerte…», skriver Merete Thomassen.
«Kirken snakker bare om synd» har vært et kjent, om ikke kjært refreng, i årtier og århundrer fra dem som vi upresist kan kalle «folk flest». Særlig de siste årtiene har dette vært en gjennomgående kritikk, ikke bare dem som holder seg på god avstand fra kirken, men også fra mange aktive kirkegjengere. Snakket om synd oppleves som lite relevant for mange.
Individuelt
Syndsbegrepet har dessuten blitt oppfatta som en individuell moralsk kategori, ikke som en kategori som uttrykker eksistensiell fortvilelse over alt som trekker oss mot ødeleggelse. Dette har vært årsak til en kommunikativ katastrofe.
