Stjerneklart

I alle fall dette: Begge var diktere, folkekjære poeter. Og dette: Begge hadde vært ute mang en stjerneklar natt, den ene i Eidskog-skauen , den andre i ødemarkene i Judea. Der hadde de sett og kjent på samme sak, for det er samme himmel som hvelver seg over begge disse traktene.

Hans Børli sa det slik, i diktet «Under himmelen»:

Tro ikke at / jeg kommer fra små forhold! / Himmelen sto alltid åpen over meg. / Jeg levde mine år / med Syvstjernen som nabo og vinden som omgangsvenn. Jeg kjenner / de lave maurstiene / mellom brukne strå på jorda, / men også lengselens kongevei av lys / der Guds fotspor står tegnet / i stjernestøvet. / Jeg er et menneske. Jeg har / erkjent storheten i dét / å være så uendelig liten.