Som et barn ved mors bryst

Eller kanskje du bor i hus med, eller lever tett på en mor som ammer. Hvis ikke, er dette kanskje dagen for å gå på besøk til noen som har et spedbarn du kan beundre, eller i det minste kalle fram i minnet bildet av en baby som glemmer alt omkring seg for det ene: føden ved mors bryst.
Det nyfødte barnet har nemlig noe vesentlig å lære oss. Barnet søker til livets kilde. Det vet ikke noe annet enn dette: å legge seg nær henne som bar det inn i livet - og motta alt det trenger for å leve.
Slik begynner vi våre liv. Mottakende, i fullstendig avhengighet. Men så, langsomt, fordreies det. Vi begynner å leve på andres bekostning. Vi ikke bare tar imot. Vi tar. Vi søker ikke bare det vi selv trenger. Vi trenger også andre bort. Vi forsøker å styrke vår egen stilling ved å holde andre unna, og det med til dels ufine midler, som «ondskap, falskhet og hykleri, misunnelse og sladder» - for å nevne noe.
Slikt, formaner apostelen Peter, skal vi legge bort. Dette tjener ikke til å holde livet oppe. Nei, oppfordrer han, «som nyfødte barn skal dere lengte etter den ekte, åndelige melk, så dere kan vokse ved den til frelsen er nådd».
For også som voksne er vi avhengige. Livet kan vi bare ta imot, på nytt og på nytt, i gave fra ham som gav det. Som det nyfødte barnet kan vi om og om igjen søke oss tett inn til ham som er livets kilde. Ikke ønske noe annet enn å drikke av den ? og motta alt vi trenger for å leve.
Ikke ville noe annet. «Dere har jo smakt at Herren er god.»

1 Pet 2,1-3